Ofte oppdager de som står personen nær, slik som familie, kolleger eller venner, endringene først.

Tidlige symptomer

De første tegnene på demens varierer fra person til person og er avhengig av type demens. Ofte kommer symptomene snikende og utvikler seg over tid. Personen selv merker ikke alltid symptomene på kognitiv svikt først. Ofte oppdager de som står personen nær, slik som familie, kolleger eller venner, endringene først.

Eksempler på symptomer mange opplever tidlig i demensforløpet, er vansker med å huske avtaler og ting som nylig har skjedd, eller personen gjentar seg i samtale. Mer kompliserte aktiviteter som personen har mestret før, vil tidlig kunne bli problematiske, for eksempel å betale regninger, bruke nettbank eller å kjøre bil. Å planlegge og gjennomføre daglige gjøremål, som å handle eller bruke kaffetrakteren, kan også bli vanskelig. Mange kan tidlig oppleve at det blir utfordrende å lære seg nye ting.

Det er viktig å være klar over at demenssykdommer også kan debutere med helt andre symptomer enn hukommelsesvansker. I noen tilfeller kan de første symptomene på sykdom være endring i personlighet og oppførsel, synshallusinasjoner, søvnforstyrrelser eller stivhet i kroppen.

Noen ganger kan symptomer som ofte assosieres med demens, som konsentrasjonsvansker og hukommelsesvansker, være symptomer på andre tilstander. De kan da for eksempel skyldes depresjon, bivirkninger av legemidler, tumor eller hjerneslag.

Du kan finne infomasjon om demens på ulike språk ved å følge lenkene under:

Hvis dagligdagse oppgaver har blitt en utfordring, skal man ta symptomene på alvor. 

Les mer om tidlige tegn på demens og demens generelt

Du finner informasjon om demens på samisk her

Ta symptomene på alvor

Dersom en pasient eller en pårørende er bekymret for demens, må dette tas på alvor av helse- og omsorgspersonell. Fastlegen har ansvar for å tilby utredning. Dersom det foreligger en demenssykdom, er en diagnose viktig å få på plass, blant annet for å kunne tilby riktig og effektiv støtte, veiledning og helsehjelp. Flere tilstander kan gi symptomer som ligner på demens. Derfor er det viktig å utelukke andre tilstander som potensielt kan behandles.

Nasjonalforeningen for folkehelsen driver Demenslinjen, der personer med spørsmål eller bekymring knyttet til demens kan ringe inn eller sende e-post. Demenslinjen bemannes av spesialsykepleiere med kompetanse om demens.
Demenslinjen: 23 12 00 40, demenslinjen@nasjonalforeningen.no

Åpenhet reduserer stigma

Når en person har fått symptomer på demens, kan det være vanskelig for personen å snakke om vanskene symptomene gir. Opplevelsen av at man endrer seg, kan være vanskelig å håndtere. Noen kjenner på skam og føler seg dumme fordi de ikke lenger husker så godt eller mestrer vanlige gjøremål som før, og ønsker av den grunn kanskje ikke å snakke med noen om dette. Dette gjelder ikke alltid bare den som selv har fått symptomer, men kan også gjelde pårørende. Det kan være lettere å akseptere at demenssykdom oppstår i høy alder, enn at symptomer på demens kommer når personen fortsatt er i arbeid. For å kunne få utredning og tilbud om tilrettelagt behandling og oppfølging etter eventuell demensdiagnose, er det viktig at både yngre og eldre personer med symptomer med demens oppsøker hjelp.

Illustrasjonsfoto. To menn snakker sammen på utendørs kafe.

Mange unngår også å snakke med fastlegen om kognitive symptomer og bekymring for demens, siden det ikke finnes noen kur for sykdommen. De lever i den tro at ingenting kan gjøres for å bedre situasjonen. Noen er også redde for å miste førerkortet. Personer som er bekymret for demens, kan ha nytte av å snakke med fagpersoner med kompetanse om kognitiv svikt og demens. Her kan for eksempel Demenslinjen og kommunale hukommelsesteam være aktuelle som samtalepartnere og gi veiledning, støtte og råd om hva som kan gjøres.

Hvor åpen den enkelte er om sin demensdiagnose, vil variere fra person til person og fra familie til familie. Erfaringer viser at åpenhet om symptomer, og etter hvert også diagnose, oppleves som positivt for mange, både for den det gjelder, og for de berørte rundt. Åpenhet kan bidra til at situasjonen ufarliggjøres, og man åpner for støtte og hjelp fra omgivelsene.

Det er viktig å være åpen om demensdiagnosen. Les mer om dette i Demensretningslinjen