Hva sier retningslinjen?

Ifølge demensretningslinjen må det gjennom personsentrert omsorg og behandling legges til rette for at personer med demens så langt som mulig skal kunne opprettholde sin personlige autonomi gjennom demensforløpet. Dette gjelder også når det foreligger særlige behov for tilrettelegging.

Nasjonal faglig retningslinje om demens – Helsedirektoratet:

“Virksomheten skal sørge for at personer som kan ha særlige behov tilbys et likeverdig tjenestetilbud.”

For at tjenestetilbudet skal kunne tilrettelegges med respekt for den enkeltes integritet og verdighet, kreves det at de ansatte gjør seg kjent med individuelle behov, ønsker, meninger og vaner, men også at de skaffer seg kunnskap om personens bakgrunn, livshistorie, livssyn/religion og kulturelle referanserammer. Det vil ofte være nødvendig med særskilt kompetanse på det aktuelle området. Et godt samarbeid mellom kommunens helse- og omsorgstjeneste, spesialisthelsetjenesten, personen med demens og eventuelt pårørende, er ofte nødvendig for å komme i posisjon for å gi individuelt tilrettelagt hjelp.

Eldre innvandrere i Norge, inkludert personer med demens, benytter seg ofte mindre av helse- og omsorgstjenester, som dagaktivitetstilbud, hjemmebaserte tjenester og sykehjem enn eldre fra majoritetsbefolkningen. Dette kan ha en rekke årsaker, som mangelfull informasjon om hvilke tilbud og tjenester som finnes i kommunen, hensikten med disse, redusert tillit til den offentlige helse- og omsorgstjenesten, at tilbudene ikke er kulturelt og språklig tilrettelagt, mangelfulle språkkunnskaper, at demensdiagnosen oppleves som stigmatiserende og derfor holdes skjult, eller at familien ønsker å ta vare på personen selv.

Helse- og omsorgspersonell som skal følge opp personer med minoritetsbakgrunn, bør være oppmerksomme på personens kunnskap om og holdninger til demens og ønsker knyttet til familiens rolle, offentlig hjelp og religiøs tilhørighet.

I det følgende beskrives sentrale elementer i tilrettelegging av tjenester til personer med minoritetsbakgrunn i et forløpsperspektiv.

Illsutrasjonsfoto. To personer og lege på kontor.

Utredning

Mange personer med minoritetsbakgrunn vil kunne utredes for demens hos fastlegen, men i mange tilfeller vil det være aktuelt å henvise til spesialisthelsetjenesten. Det gjelder spesielt når språk eller utdanningsnivå vanskeliggjør forsvarlig utredning hos fastlegen, eller når utredningen må kulturtilpasses ut over det fastlegen har kompetanse til å gjøre.

Nasjonal faglig retningslinje om demens – Helsedirektoratet:

“Ved mistanke om demens bør lege tilby basal demensutredning.”

Personer med minoritetsbakgrunn har rett til å få informasjon om egen helsetilstand og behandling på et språk de forstår. Det er viktig å vurdere behovet for tolk, også der personen snakker norsk til vanlig. De som har et annet morsmål enn norsk, kan ved utvikling av kognitiv svikt og demens miste (deler av) det norske språket de tidligere har behersket. Beslutning om å bruke tolk må gjøres sammen med personen det gjelder. Pårørende skal som hovedregel ikke brukes som tolk.

Personsentrert omsorg legger opp til å ivareta hver enkelt person og dennes identitet og individuelle behov. Det er viktig at helse- og omsorgspersonell som skal gi personsentrert oppfølging til personer med minoritetsbakgrunn og demens, tilpasser omsorgen til behov relatert til kultur og tradisjon.

Informasjon om bruk av tolk i helse- og omsorgstjenesten.

På grunn av språk, utdanning og kulturelle forhold kan personer med minoritetsbakgrunn oppnå kunstig lave resultater på kognitive tester som tradisjonelt brukes ved demensutredning. Det kan bidra til at personen feilaktig får en demensdiagnose. Derfor er det ofte behov for å bruke tilpassede kognitive tester ved utredning av personer med minoritetsbakgrunn. Som et alternativ til de kognitive testene som inngår i Verktøy for basal demensutredning, anbefales det å bruke The Rowland Universal Dementia Assessment Scale (RUDAS).

Les mer om utredning av personer med minoritetsbakgrunn i kapittel 5 i Utvidet demensutredning – En håndbok.

Oppfølging av personer med minoritetsbakgrunn som bor hjemme

Kommuner med mange eldre innvandrere kan vurdere egne dagaktivitetstilbud for personer med demens fra land som har en del til felles, som språk og matkultur. Eventuelt kan kommunen ha egne dager på tilbudet for personer med minoritetsbakgrunn.

For personer med minoritetsbakgrunn er det, som for andre personer med demens, viktig med en fast kontaktperson. Kunnskap, kultursensitivitet og gode relasjoner til personen med demens og familien er særlig viktig for å kunne bygge opp et godt tillitsforhold. Dersom det er behov for det, er det en fordel om kontaktpersonen snakker samme språk som personen med demens og pårørende, dersom det er mulig. Der det er aktuelt med tjenester i hjemmet, er det en fordel om disse tilrettelegges slik at det er få tjenesteytere som hjelper personen. Dette vil gjøre det lettere å bygge opp kompetanse i møte med den spesifikke familiens språk, kultur og tradisjoner.

Les mer om utredning og oppfølging av personer med minoritetsbakgrunn på Aldring og helses sider om temaet. Her finner du blant annet en ressursside med informasjon om demens på andre språk og annen nyttig informasjon.

Heldøgns omsorgstjenester

I større kommuner der det bor mange eldre med minoritetsbakgrunn, er det viktig å ha tilbud som er tilrettelagt for dem. I sykehjem kan det å ha tilgang til rom som egner seg for bønn og familiebesøk, ha stor betydning. Ernæring som tar hensyn til religion og kultur, er viktig. Bevisst fordeling av helse- og omsorgspersonell med minoritetsbakgrunn til avdelinger der det bor personer med demens med minoritetsbakgrunn, kan øke tilgangen til personell som kan beboernes morsmål, samt bidra til å sikre en personsentrert tilnærming. Noen, også personer med minoritetsbakgrunn, er ukomfortable med å få personlig hjelp av personell av motsatt kjønn. Dersom det er mulig å legge til rette for at beboere kan få hjelp av personer av samme kjønn, kan det bidra til personsentrert omsorg.

Pårørende til personer med minoritetsbakgrunn

Noen pårørende til eldre innvandrere yter mye omsorg og er sterkt involverte – også i sykehjem. Et nært samarbeid med pårørende til personer med demens er viktig, både når det gjelder informasjonsflyt, tilrettelegging av omsorgen og involvering i aktiviteter i avdelingen. Noen familier ønsker å gi omsorg hjemme, også når det er behov for betydelig hjelp gjennom hele døgnet. God tilrettelegging, nært samarbeid og fleksibilitet i bistanden fra helse- og omsorgstjenestene kan bidra til at dette blir en god løsning.

Erfaringer fra enkelte pårørende med minoritetsbakgrunn er at i det norske systemet er tiltak rettet inn mot den enkelte personen med demens, ikke mot familien som helhet. De savner en mer familieorientert tilnærming, særlig i familier med barn og ungdom.

Pårørende med minoritetsbakgrunn kan ha et ekstra stort informasjonsbehov, både om demenssykdommer og symptomer og om hvor de kan henvende seg for å få hjelp og informasjon om hvilke tjenestetilbud som finnes. En fast kontaktperson som følger opp den som har demens, og de pårørende, er viktig også for personer med minoritetsbakgrunn, både når personen bor hjemme og på sykehjem. Eldre innvandrere kan være påvirket av holdninger fra hjemlandet, for eksempel av ulike stigma knyttet til demens.