Nasjonal faglig retningslinje om demens – Helsedirektoratet:

“Utredning ved mistanke om demens og leges oppfølging etter diagnose.”

Basal utredning
Basal demensutredning omfatter grunnleggende undersøkelser og kartlegginger som gjennomføres ved utredning av demens. Basal demensutredning er det første som bør tilbys pasienten. Den utføres vanligvis i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. I noen tilfeller kan det være aktuelt at den gjennomføres i spesialisthelsetjenesten. I de fleste tilfeller vil en basal utredning være tilstrekkelig for å komme frem til en diagnose.

Utvidet utredning
Dersom den basale utredningen ikke har vært tilstrekkelig for å stille en diagnose, foretas det en utvidet demensutredning. Denne gjøres i spesialisthelsetjenesten og omfatter mer spesialiserte undersøkelser, som utvidet kognitiv testing / nevropsykologisk undersøkelse, funksjonelle bildeundersøkelser, spinalvæskeundersøkelser med mer.
Les mer om basal utredning og utvidet utredning.

Personer som vil kunne utredes i den kommunale helse- og omsorgstjenesten

Eldre personer uten kompliserende forhold

Eldre personer med symptomer på kognitiv svikt og demens der det ikke er spesielle forhold å ta hensyn til, bør i de fleste tilfeller kunne utredes med basal utredning hos fastlegen. Utredningen foretas gjerne i samarbeid med kommunens hukommelsesteam.

Personer som bor på sykehjem

Ved mistanke om demens hos personer som bor på sykehjem, er det som regel tilstrekkelig med en basal demensutredning. Sykehjemslegen har ansvar for utredningen, og den utføres gjerne i samarbeid med helse- og omsorgspersonell ved sykehjemmet. Det faglige innholdet i utredningen av personer som bor på sykehjem, bør i utgangspunktet være det samme som for hjemmeboende personer som utredes av fastlegen. Man må også ta hensyn til hva som vil være tjenlig for den enkelte beboeren.

Personer som er innlagt på sykehus eller korttidsavdeling på sykehjem

Personer som viser symptomer på kognitiv svikt eller demens under opphold på sykehus eller korttidsavdeling i sykehjem (for eksempel for rehabilitering), bør vurderes med enkle tester og observasjoner under oppholdet for å avklare kognitiv status. En demensutredning bør ikke skje i tilknytning til en akutt innleggelse, men først når pasienten er i sin vanlige allmenntilstand. Da skal utredning som hovedregel kunne skje hos fastlegen, gjerne i samarbeid med hukommelsesteamet eller andre deler av helse- og omsorgstjenesten. Ved utskrivning fra sykehuset eller sykehjemmet er det viktig at personens fastlege får nødvendig informasjon om personens kognitive tilstand, slik at fastlegen kan følge opp personen videre.

I boka «Utvidet demensutredning. En håndbok» kan du lese om hvordan utvidet demensutredning bør gjennomføres i spesialisthelsetjenesten, og hvordan samarbeidet mellom tjenestenivåene kan ivaretas. Boka kan du laste ned gratis her.

Tilfeller der det er særlig aktuelt å henvise til spesialisthelsetjenesten

Yngre personer

Yngre personer med symptomer på kognitiv svikt bør fortrinnsvis utredes i spesialisthelsetjenesten, og de utredes vanligvis med utvidet utredning. Utredning av yngre personer med mistanke om demens er gjerne omfattende og krever spesialiserte undersøkelser.

Illustrasjonsfoto. Lege og pasient. Utredning.

Det går ofte lang tid før diagnosen demens stilles hos yngre personer, både fordi sannsynligheten for at problemene skyldes demens er mye lavere hos yngre enn hos eldre, og flere faktorer må utelukkes før diagnosen settes. Det kan være vanskelig å stille en eksakt demensdiagnose hos yngre personer, særlig tidlig i sykdomsforløpet. For å kunne stille en mest mulig sikker demensdiagnose følges gjerne personene opp i spesialisthelsetjenesten over tid.

Med yngre personer menes i denne sammenheng personer under 65 år, men dette må kun anses som en veiledende aldersgrense. I praksis vil mange personer mellom 65 og 70 år også være aktuelle for demensutredning i spesialisthelsetjenesten.

Personer med utviklingshemming

Personer med utviklingshemming bør som hovedregel utredes i spesialisthelsetjenesten/ habiliteringstjenesten. Denne gruppen har generelt en høyere risiko for å utvikle demens enn den øvrige befolkningen, særlig gjelder dette personer med Downs syndrom. Vurdering av kognitiv svikt hos en allerede kognitivt svakt fungerende person kan være utfordrende og krever en annen tilnærming enn det som er vanlig i utredningen.

Les mer om utredning av demens hos personer med utviklingshemming her.

Personer med minoritetsbakgrunn

Dersom utdanningsmessige, språklige eller kulturelle hindringer vanskeliggjør forsvarlig undesøkelse eller medvirkning av personer med minoritetsbakgrunn, og spesialisthelsetjenesten har bedre kompetanse på området, en det en fordel om fastlegen henviser pasienten til utredning i spesialisthelsetjenesten. Ofte vil det være behov for utredningsverktøy som er tilpasset personens språkferdigheter, utdanningsnivå og kulturbakgrunn.

Les mer om utredning av demens hos personer med minoritetsbakgrunn her og her.

Personer med samisk bakgrunn

Personer med samisk bakgrunn bør utredes i spesialisthelsetjenesten hvis språk, utdanningsnivå og/eller kultur utgjør en barriere i utredningen, og om det vurderes at spesialisthelsetjenesten har bedre kompetanse på området. Ofte kan det være tilstrekkelig med en basal utredning der man bruker alternative kognitive tester som er tilpasset språkferdigheter og utdanningsnivå hos pasienten, og som er mer kulturnøytrale. Der pasientens fastlege og hukommelsesteamet har kompetanse til å gjennomføre en basal utredning på pasientens morsmål, kan utredningen gjøres i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Les mer om utredning av personer med samisk bakgrunn her.

Informasjon om utredning av demens på samisk finner du her.

Personer med kompliserte/atypiske symptomer på kognitiv svikt og demens

Ved særlig kompliserte tilfeller bør det henvises til spesialisthelsetjenesten. Dette kan være ved alvorlige atferdsforstyrrelser og psykiske symptomer ved demens, atypiske symptomer på demens, kompliserte komorbide somatiske/psykiske lidelser med mer. Her vil det ofte være behov for spisskompetanse og en utvidet utredning. Det samme gjelder dersom personen har kompliserte sosiale nettverksproblemer, eller det er knyttet juridiske problemstillinger til demenssykdommen.