Lovverk

I denne delen av veiviseren får du en oversikt over krav til helse- og omsorgstjenesten i kommunen og til helse- og omsorgspersonell.  Du får også en oversikt over  rettighetene til pasienter, brukere og pårørende  i møte med helse- og omsorgstjenesten. Teksten er delt inn i følgende kapitler:

1. Krav til kommunen
2. Krav til spesialisthelsetjenesten
3. Krav til helse- og omsorgspersonell
4. Rettigheter for pasienter og brukere
5. Rettigheter for nærmeste pårørende
6. Klage

1. Krav til kommunen

Helse- og omsorgstjenesten i kommunen er regulert av helse- og omsorgstjenesteloven. Kommunen skal tilby og yte nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester til alle som oppholder seg i kommunen. Dette omfatter alle pasient- og brukergrupper, inkludert personer med demens.

Kommunen kan gi tjenestene selv eller inngå avtaler med andre offentlige eller private tjenesteytere. Et eksempel på det siste er Inn på tunet-tilbud. Her inngår kommunen avtaler med gårdsbruk som gir ulike velferdstjenester til personer med behov for det, for eksempel til personer med demens. Du kan lese mer om Inn på tunet på deres egen hjemmeside. Det er alltid kommunen som har det overordnende ansvaret for tjenestene.

Nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester
Kommunen skal sørge for nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester.
Plikten til å sørge for nødvendige tjenester betyr at kommunen skal tilby en person nødvendig hjelp når de blir gjort oppmerksom på personens hjelpebehov. Det gjelder uavhengig av om det er søkt om tjenester eller ikke.
Forsvarlighetskravet betyr at kommunen må sørge for at tjenestene holder tilfredsstillende kvalitet, og at de ytes i tide og i tilstrekkelig omfang, slik at den enkelte pasient og bruker får et helhetlig, koordinert og verdig tjenestetilbud
Kommunen må også sørge for at det er tilstrekkelig fagkompetanse i tjenestene, og for at helse- og omsorgspersonellet kan overholde sine lovpålagte plikter.
Kompetanse i demensomsorgen kan du lese mer om her i Veiviseren, under forutsetningen «kompetanse».

Forsvarlighetskravet betyr blant annet at kommunen må sørge for at tjenestene holder tilfredsstillende kvalitet, og at de ytes i tide og i tilstrekkelig omfang, slik at den enkelte pasient og bruker får et helhetlig, koordinert og verdig tjenestetilbud.

Kommunene skal ha et bredt tjenestetilbud. I helse- og omsorgstjenesteloven er det listet opp hvilke tjenester kommunen skal ha tilbud om, for eksempel: 

• fastlege,  
• hjemmebaserte tjenester,  
• sykehjem og  
• dagaktivitetstilbud til hjemmeboende personer med demens.  

Den enkelte pasient og bruker har i utgangspunktet ikke rett på konkrete tjenester fra kommunen. Så lenge kommunen tilbyr nødvendige og forsvarlige tjenester, står den enkelte kommune relativt fritt til å avgjøre hvilke tjenester pasienten eller brukeren skal få tilbud om. Pasienten eller brukeren har likevel rett til å medvirke i valget mellom ulike tjenester, og kommunen skal så langt som mulig utforme tjenestetilbudet i samarbeid med den enkelte.

Sentrale forskrifter som utdyper kravene til kommunen
Det finnes mange forskrifter som kommunen må forholde seg til når de gir helse- og omsorgstjenester. Under får du en oversikt over forskrifter som utdyper kommunens ansvar for å tilby og yte nødvendige og forsvarlige tjenester:

Kommunen skal jobbe systematisk med kvalitetsforbedring og pasient- og brukersikkerhet. Hva det innebærer, følger av forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring. Forskriften stiller krav om at virksomheter som gir helse- og omsorgstjenester, skal ha et styringssystem som sikrer at aktiviteter planlegges, gjennomføres, evalueres og korrigeres i samsvar med de krav som stilles til tjenestene i lov og forskrift. Veilederen til forskriften kan lastes ned fra Helsedirektoratet.

Kvalitetsforskriften for pleie- og omsorgstjenestene skal bidra til at personer som mottar kommunale helse- og omsorgstjenester, får ivaretatt sine grunnleggende behov med respekt for den enkeltes selvbestemmelsesrett, egenverd og livsførsel. Forskriften stiller krav om at kommunen har et system av prosedyrer for å sikre at pasienter og brukere får tjenestene de har behov for til rett tid, at pasienter, brukere og pårørende kan medvirke i tjenestene, og at det gis et helhetlig, samordnet og fleksibelt tjenestetilbud. For å få til det, må kommunen har skriftlige prosedyrer som skal søke å dekke pasientenes og brukernes grunnleggende behov. Forskriften utdyper hva som menes med grunnleggende behov blant annet:

• respekt, forutsigbarhet og trygghet i tjenestetilbudet
• selvstendighet og styring av eget liv
• fysiologiske behov som tilstrekkelig mat og drikke og et variert og helsefremmende kosthold
• sosiale behov som mulighet for samvær, sosial kontakt, fellesskap og aktivitet
• mulighet for ro og skjermet privatliv
• ivaretakelse av personlig hygiene og naturlige funksjoner
• nødvendig medisinsk behandling, rehabilitering, pleie og omsorg tilpasset den enkelte
• nødvendig tannbehandling og ivaretatt munnhygiene
• en verdig livsavslutning i trygge og rolige omgivelser

Forskrift om en verdig eldreomsorg, ofte kalt verdighetsgarantien, har som formål å sikre at eldreomsorgen tilrettelegges på en slik måte at dette bidrar til en verdig, trygg og meningsfull alderdom i samsvar med den enkeltes behov. Forskriften nevner flere hensyn tjenestetilbudet skal ta for å oppnå dette, blant annet boform, kosthold, døgnrytme, aktivitet, hygiene og lindrende behandling.

Forskrift om habilitering, rehabilitering og koordinator presiserer helse- og omsorgstjenestens ansvar for å tilby og yte habiliterings- og rehabiliteringstjenester og koordinator for personer med behov for langvarige og koordinerte tjenester. Formålet med forskriften er blant annet å sikre at tjenestene tilbys og ytes samordnet, tverrfaglig og planmessig ut fra et pasient- og brukerperspektiv. Forskriftens bestemmelser utdypes i en egen veileder fra Helsedirektoratet.

Forskrift om individuell plan ved ytelse av velferdstjenester har regler om individuell plan til personer som har behov for langvarige og koordinerte tjenester. Forskriften gjelder individuelle planer etter flere lover, blant annet helse- og omsorgstjenesteloven, spesialisthelsetjenesteloven, NAV-loven og sosialtjenesteloven. Forskriften har regler om hva en individuell plan skal inneholde, hvem som har ansvaret for planen og hvilke rettigheter tjenestemottakeren har. Du kan lese mer om individuell plan i kapittel 13, her.

Forskrift om legemiddelhåndtering for virksomheter og helsepersonell som yter helsehjelp har regler om virksomheters og helsepersonells håndtering av legemidler når de gir helsehjelp til pasienter. Reglene skal bidra til at pasienter får riktige legemidler, i riktig dose og til riktig tid. Det finnes et eget rundskriv til forskriften som kan lastes ned fra Helsedirektoratet. Nasjonale faglige råd for legemiddelsamstemming og legemiddelgjennomgang finner du også på Helsedirektoratets sider. 

2. Krav til spesialisthelsetjenesten

Spesialisthelsetjenesten har ansvar for helsetjenester som ikke er lagt til kommunen, blant annet:

• sykehus
• ambulansetjenester
• distriktpsykiatrisk senter (DPS)
• poliklinikker
• laboratorie- og røntgenvirksomhet

Spesialisthelsetjenesten skal gi helsehjelp til pasienter med akutte, alvorlige og kroniske sykdommer og helseplager. Det gjelder både somatisk og psykisk sykdom. Det står om plikten til å organisere spesialisthelsetjenester og innholdet i tjenestene, i spesialisthelsetjenesteloven. Loven omfatter alle som tilbyr eller yter spesialisthelsetjenester, offentlige som private. Staten har det overordnede ansvaret for spesialisthelsetjenestetilbudet til befolkningen.

Veiledningsplikt til kommunen
Spesialisthelsetjenesten har veiledningsplikt overfor den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Veiledningsplikten innebærer at spesialisthelsetjenesten skal bistå kommunene i å sikre nødvendig faglig kompetanse slik at kommunen skal kunne yte nødvendig og forsvarlig helsehjelp. Veiledningsplikten gjelder råd og veiledning om helsemessige forhold. Plikten gjelder for det enkelte helsepersonell og handler først og fremst om oppfølging av en pasient eller bruker som kommunen har eller overtar ansvaret for, men kan også omfatte generell veiledning av personell i kommunen når det er nødvendig.

Du kan lese mer om veiledningsplikten i rundskrivet «Spesialisthelsetjenestens veiledningsplikt overfor den kommunale helse- og omsorgstjenesten».

3. Krav til helse- og omsorgspersonell

Krav til helse- og omsorgspersonell følger av helsepersonelloven. Loven har regler om blant annet forsvarlig yrkesutøvelse, taushetsplikt og unntak fra taushetsplikten, og om dokumentasjonsplikt. Loven skal bidra til sikkerhet for den enkelte pasient og bruker, til kvalitet i tjenesten og til å sikre tillit til helsepersonellet og hjelpen de tilbyr.

Forsvarlig yrkesutøvelse

Helse- og omsorgspersonell skal gi faglig forsvarlig og omsorgsfull hjelp. Det innebærer at hjelpen helse- og omsorgspersonell gir, skal være basert på fagkunnskap. Helse- og omsorgspersonellet skal holde seg innenfor sitt faglige kompetanseområde, være kvalifisert for jobben de skal utføre, og ikke kan gå inn i situasjoner de ikke er kvalifisert til å håndtere. Hva som er faglig forsvarlig i hvert enkelt tilfelle, kommer an på den enkeltes kvalifikasjoner og kompetanse, utdanning og personlige erfaring. Hvis ikke egne kvalifikasjoner strekker til, må helse- og omsorgspersonellet innhente bistand eller henvise videre, slik at pasienten eller brukeren får hjelp av kompetent personell. Den enkelte har selv ansvar for sin yrkesutøvelse og sine faglige vurderinger, og for å holde seg faglig oppdatert på det fagfeltet han eller hun arbeider på.

Helse- og omsorgspersonellet har også plikt til å gi omsorgsfull hjelp. De skal ivareta pasientens og brukerens behov, og vise oppmerksomhet, respekt, vennlighet og omtanke når de møter pasienter, brukere og pårørende.

Informasjonsplikt

Helse- og omsorgspersonell har informasjonsplikt overfor pasienter og brukere. Informasjon er en forutsetning for at pasienter og brukere skal få innsikt i egen helsetilstand og kunne ivareta sine rettigheter, som retten til selvbestemmelse og medvirkning. Personellet må så langt som mulig sikre at personen har forstått innholdet i og betydningen av informasjonen de gir. Informasjonen skal tilpasses mottakerens forutsetninger, som alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn.

Informasjonsplikten betyr ikke nødvendigvis at pasienten eller brukeren skal ha all informasjon fortløpende. Helse- og omsorgspersonellet må vurdere når og hvordan informasjonen skal gis. Vurderer personellet at informasjonen først skal gis til personen på et senere tidspunkt, er det viktig at dette begrunnes og dokumenteres i pasientens journal. Ikke alle ønsker all informasjon heller – her må personellet avklare med den enkelte.

Helsedirektoratet har utgitt en veileder om hva som ligger i informasjonsplikten: «Pasienters, brukeres og nærmeste pårørendes rett til informasjon ved skade eller alvorlige komplikasjoner».

Taushetsplikt

Helse- og omsorgspersonell har taushetsplikt. Taushetsplikten innebærer både en plikt til å tie og en plikt til å hindre at uvedkommende får tilgang til taushetsbelagt informasjon. Formålet med taushetsplikten er å verne om pasientens og brukerens integritet, og å ivareta tillitsforholdet til helse- og omsorgstjenesten.

Taushetsplikten omfatter alle opplysninger du mottar i kraft av å være helse- og omsorgspersonell. Det gjelder både opplysninger om den enkeltes helsetilstand og tjenestetilbud, og andre personlige opplysninger som fødselsdato og fødested, sivilstatus, yrke og økonomi mv. Taushetsplikten er en livslang forpliktelse som gjelder også etter at personellet har sluttet i jobben. Brudd på taushetsplikten kan være straffbart.

Taushetsplikten gjelder ikke uten unntak. Unntakene deler vi gjerne i to kategorier; opplysningsrett og opplysningsplikt.

Opplysningsretten innebærer at helse- og omsorgspersonellet kan, men ikke må, utlevere taushetsbelagte opplysninger. Det viktigste eksempelet er samtykke. Hvis pasienten eller brukeren samtykker til at pårørende eller andre får opplysninger, kan personellet gi opplysningene videre så langt samtykket rekker. Det forutsetter at pasienten eller brukeren har beslutningskompetanse og har fått informasjon om hvilke opplysninger som gis videre og til hvem. Taushetsbelagte opplysninger kan også gis videre til samarbeidende personell som trenger opplysningene for å yte forsvarlig helsehjelp til pasienten, hvis pasienten ikke motsetter seg dette. Personellet kan også gi opplysninger  til den som fra før er kjent med opplysningene, noe som blant annet kan være tilfellet der pårørende har daglig omsorg for pasienten eller brukeren.

Opplysningsplikten innebærer at helse- og omsorgspersonellet i visse situasjoner skal gi opplysninger videre. Helse- og omsorgspersonell har blant annet opplysningsplikt til politi og brannvesen ved fare for alvorlig skade på person eller eiendom. Personellet har også opplysningsplikt til barnevernstjenesten hvis de har mistanke om at et barn er utsatt for mishandling eller annen alvorlig omsorgssvikt.

Du kan lese mer om taushetsplikten i rundskriv og veiledere som finnes på Helsedirektoratets temaside «Taushetsplikt og opplysningsplikt». Her finnes blant annet rundskrivet «Helsepersonellets taushetsplikt – rett og plikt til å utlevere pasientopplysninger til politiet».

Dokumentasjonsplikt

Helsepersonell skal dokumentere relevante og nødvendige opplysninger om pasienten og helsehjelpen, i pasientens journal. Pasientjournalen er et viktig arbeidsverktøy for helsepersonellet og skal bidra til forsvarlig behandling av pasienten. Den skal også gjøre det mulig å avgjøre om pasienten har fått oppfylt sine rettigheter, for eksempel i forbindelse med en klagesak, og den kan ha stor bevismessig betydning i tilsynssaker.

Pasientjournalen skal inneholde relevante og nødvendige opplysninger om pasienten og helsehjelpen. Hva som er relevant og nødvendig informasjon, må vurderes ut fra pasientens helsetilstand, pasientens behov for helsehjelp og hvilke opplysninger som ellers kan ha betydning for pasienten eller behandlingen. Pasientjournalforskriften gir veiledning i hvilke opplysninger som kan være relevante og nødvendige å nedtegne i pasientjournalen.

Pasienten har som hovedregel rett til innsyn i egen journal. Dette stiller også krav til hvordan helsepersonellet dokumenterer i pasientjournalen. Helsepersonellet må sikre at opplysningene som dokumenteres, er så korrekte som mulig, og at pasienten omtales med respekt.

I utgangspunktet gjelder ikke dokumentasjonsplikten i helsepersonelloven for personell som yter tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven som ikke er helsehjelp, for eksempel støttekontakt og praktisk bistand. For at kommunen skal oppfylle sin plikt til å yte forsvarlige helse- og omsorgstjenester, er det likevel nødvendig med en viss skriftliggjøring også av slike tjenester. Kommunen må derfor utarbeide rutiner for og krav til dokumentasjonen, og personellet har da plikt til å dokumentere i samsvar med dette.

Informasjon og støtte til barn som pårørende

Hvis personen med demens har mindreårige barn, har helsepersonell en plikt til å bidra til å ivareta  behovet for informasjon og oppfølging barnet kan ha som følge av forelderens demenssykdom. Formålet er å sikre at barnets behov blir fanget opp tidlig, og å sette i gang prosesser som gjør barn og foreldre i bedre stand til å mestre situasjonen.

Helsepersonellet må vurdere om barnet har behov for informasjon og annen oppfølging, og om nødvendig medvirke til å ivareta disse behovene. Det kan innebære at helsepersonellet snakker med personen med demens om hva barnet trenger av informasjon, støtte og oppfølging, og tilbyr råd og veiledning om aktuelle tiltak. Innenfor rammene av taushetsplikten skal helsepersonellet bidra til at barnet og personer med omsorg for barnet får tilrettelagt informasjon om blant annet demenssykdommen, behandling og veien videre. Det kan også være behov for at helsepersonellet, etter samtykke fra den som har foreldreansvaret, oppretter kontakt og etablerer samarbeid med andre tjenester for videre oppfølging av barnet. Det kan bestå i alt fra enkle støttetiltak, som å bidra til at barnet får møte andre barn i samme situasjon, til mer omfattende hjelpetiltak som krever samarbeid med skole og barnehage, helsesøster, fastlege, helsestasjon med mer.

4. Rettigheter for pasienter og brukere

Pasient- og brukerrettighetsloven gir rettigheter til pasienter, brukere og nærmeste pårørende i møte med helse- og omsorgstjenestene, blant annet rett til informasjon, medvirkning og klage. Du kan lese mer i rundskrivet «Pasient- og brukerrettighetsloven med kommentarer». Du finner også informasjon om rettigheter og ordninger på Helsenorge sine sider.

Samtykke til helsehjelp

Hovedregelen er at pasienten må samtykke til all helsehjelp. Pasienten har også rett til å si nei til helsehjelp. Pasienten kan samtykke til uttrykkelig, muntlig eller skriftlig, eller stilltiende. Stilltiende samtykke betyr at pasienten viser med adferden sin at han eller hun ønsker helsehjelpen. Et eksempel kan være en pasient som strekker frem armen for å ta en blodprøve.  

For at et samtykke til helsehjelp skal være gyldig, må

• samtykket være informert. Det vil si at pasienten må ha fått tilstrekkelig informasjon om egen helsetilstand, formålet med og innholdet i helsehjelpen, samt konsekvensene av å nei
• samtykket være gitt frivillig
• pasienten ha beslutningskompetanse i den konkrete situasjonen

Pasienten kan når som helst trekke samtykket tilbake. Helsepersonellet skal da gi nødvendig informasjon om følgene av at samtykket trekkes tilbake, og dokumentere i pasientens journal at slik informasjon er gitt til pasienten.

Regler om samtykke og beslutningskompetanse står i pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4 og gjelder i utgangspunktet kun for pasienter. Helsedirektoratet uttaler i «Veileder for saksbehandling av tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven» at reglene om samtykke og beslutningskompetanse også gjelder for brukere av tjenester som ikke er helsehjelp. Det er dermed et krav om at også brukeren skal samtykke til slike tjenester.

Vurdering av beslutningskompetanse

For å samtykke til helsehjelp må pasienten ha beslutningskompetanse. Beslutningskompetanse handler om at pasienten kan ta valg om egen helse og forstå konsekvensene av dem. Det kan være en krevende kognitiv øvelse. Ulike medisinske tilstander, som demens eller psykisk sykdom, kan føre til at pasienten mister denne evnen – vi sier at beslutningskompetansen bortfaller helt eller delvis.

Beslutningskompetanse skal alltid vurderes konkret. En pasient kan ha beslutningskompetanse på ett område, men ikke et annet – i én situasjon, men ikke en annen. Pasienten kan for eksempel være beslutningskompetent i en beslutning om sårstell, men ikke til en større operasjon. Beslutningskompetanse kan også variere over tid og med dagsform.

Helsepersonell skal så langt som mulig legge til rette for at pasienten selv kan avgjøre om han eller hun vil ta imot helsehjelpen. For at pasientens beslutningskompetanse skal falle bort, må det være overveiende sannsynlig at pasienten ikke er i stand til å forstå hva den aktuelle beslutningen gjelder og konsekvensene av beslutningen. «Overveiende sannsynlig» betyr mer enn 50 prosent sannsynlig. Helsepersonell må finne det mer sannsynlig at pasienten mangler beslutningskompetanse enn at pasienten er beslutningskompetent. Det er altså tillatt med en viss grad av usikkerhet i vurderingen av pasientens beslutningskompetanse.

Beslutningskompetansen faller ikke bort kun fordi pasienten ikke tar «kloke avgjørelser». Det sentrale er om personen klarer å ta en beslutning om egen helse som ikke i for stor grad er påvirket av sykdommen. Både å samtykke til og nekte helsehjelp krever et visst nivå av konsekvensinnsikt. Pasienten kan ha beslutningskompetanse selv om han eller hun ikke forstår medisinske prosedyrer eller årsakssammenhenger. Pasienten trenger heller ikke fullt ut å forstå alle konsekvensene av å nekte behandling, men kravet til forståelsesevnen skjerpes der konsekvensene av å ta imot eller nekte helsehjelpen er store. I slike tilfeller må pasienten forholde seg til mer omfattende informasjon, og gjøre krevende vurderinger og avveininger. Dette stiller større krav til pasientens forståelsesevne og konsekvensinnsikt.

Hvem vurderer om pasienten har beslutningskompetanse?

Det er den som yter den aktuelle helsehjelpen – det vil si den med faglig ansvar for helsehjelpen – som vurderer om pasienten har beslutningskompetanse. I praksis vil dette ofte være en lege, men avhengig av typen helsehjelp kan det også være annet kvalifisert helsepersonell, for eksempel ansvarlig sykepleier. Det er sentralt at den som skal foreta vurderingen, har tilstrekkelig kompetanse i hvordan dette gjøres.

FARV-kriteriene

Å vurdere beslutningskompetanse kan være vanskelig. I vurderingen er det rom for helsepersonells fagetiske standarder, vurderinger og bruk av skjønn. Rundskrivet «Pasient- og brukerrettighetsloven med kommentarer» viser til verktøy for hjelp ved vurdering av beslutningskompetanse som skal bidra til en strukturert dialog med pasienten. Verktøyene legger som regel vekt på følgende fire områder, som ofte forkortes FARV:

• evnen til å Forstå informasjon som er relevant for beslutning om helsehjelp
• evnen til å Anerkjenne informasjonen i sin egen situasjon, spesielt knyttet til egen lidelse og mulige konsekvenser av de ulike behandlingsalternativene
• evnen til å Resonnere med relevant informasjon i en avveining av de ulike behandlingsalternativene
• evnen til å uttrykke et Valg

Rundskrivet viser også til spørsmål som kan være til hjelp i vurderingen. Kommer helsepersonellet frem til at pasienten mangler beslutningskompetanse, skal dette begrunnes og dokumenteres i pasientjournalen.  I begrunnelsen må det komme tydelig frem hvordan helsepersonellet kom frem til avgjørelsen. Dette er viktig også med tanke på en eventuell klage.

Helsehjelp til pasienter som ikke har beslutningskompetanse
Ved ytelse av helsehjelp til pasienter over 18 år som mangler beslutningskompetanse, må helsepersonellet skille mellom pasienter som motsetter seg somatisk helsehjelp, og pasienter som ikke gjør det.

• Hvis pasienten ikke motsetter seg helsehjelp, kan helsepersonell gi helsehjelp etter reglene i pasient- og brukerrettighetsloven § 4–6. Bestemmelsen sier at helsepersonell skal ha avgjørelsen om helsehjelp til pasienten.  Bestemmelsen skiller mellom tiltak av lite inngripende karakter og helsehjelp som innebærer et alvorlig inngrep for pasienten. I rundskrivet til pasient- og brukerrettighetsloven kan du lese mer om skillet mellom lite inngripende tiltak og alvorlige inngrep.
• Pasient- og brukerettighetsloven § 4–6 a åpner for at helse- og omsorgstjenesten kan treffe vedtak om bruk av varslings- og lokaliseringsteknologi, for eksempel fallalarmer og GPS, som ledd i helse- og omsorgstjenester til pasienter og brukere over 18 år som ikke har beslutningskompetanse, og som ikke motsetter seg tiltaket. Bruk av medisinsk teknisk utstyr for varsling, som hjerteovervåkning og epilepsialarm, følger reglene i § 4–6.
• Hvis pasienten mangler beslutningskompetanse og motsetter seg helsehjelpen, kan helsepersonellet kun gi helsehjelp hvis reglene for bruk av tvang er oppfylt. For somatisk helsehjelp gjelder reglene i pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4 A.

Retten til informasjon

Pasienter har rett til tilpasset informasjon om egen helsetilstand og innholdet i helsehjelpen, inkludert informasjon om mulige risikoer og bivirkninger. Informasjon er en forutsetning for at pasienten skal kunne ivareta egne interesser ved å samtykke til helsehjelp eller velge bort et behandlingstilbud, og til å medvirke ved gjennomføring av helsehjelpen. Informasjon er også viktig for at pasienten kan forberede seg på en eventuell sykdomsutvikling, informere sine nærmeste eller på annen måte innrette livet sitt slik han eller hun selv ønsker.

Brukere av andre helse- og omsorgstjenester enn helsehjelp skal ha den informasjonen som er nødvendig for å få tilstrekkelig innsikt i tjenestetilbudet, og for å kunne ivareta sine rettigheter, for eksempel retten til medvirkning.

Pasienter og brukere har rett å få informasjon tilpasset sine forutsetninger, som alder, erfaring og språk- og kulturbakgrunn. Helse- og omsorgstjenesten skal ved behov bestille kvalifisert tolk for så langt som mulig sikre at pasienten eller brukeren forstår informasjonen som blir gitt.

Retten til medvirkning

Tilpasset informasjon er en forutsetning for at pasienter og brukere skal kunne utøve sin rett til å medvirke ved utforming og gjennomføring av helse- og omsorgstjenester. Hensikten med medvirkningsretten er at den enkelte får tilpassede tjenester og mest mulig kontroll over og innflytelse over eget liv ved å få mulighet til å medvirke til hva som skal gjøres, og på hvilken måte. Pasienten eller brukeren bestemmer selv hvor mye han eller hun ønsker å medvirke. Retten til medvirkning kan du lese mer om her i Veiviseren, under forutsetningen «brukermedvirkning».

Retten til innsyn i pasientjournal

Pasienten har som hovedregel rett til innsyn i egen journal. Hvis pasienten ikke kan ivareta egne interesser på grunn av manglende beslutningskompetanse, har hans eller hennes nærmeste pårørende rett på innsyn i pasientjournalen på lik linje med pasienten selv.

5. Rettigheter for nærmeste pårørende

Hvem er pårørende og nærmeste pårørende?

En pasient eller bruker kan ha flere pårørende, men det er hans eller hennes nærmeste pårørende som har selvstendige rettigheter etter pasient- og brukerrettighetsloven. Nærmeste pårørende kan blant annet ha rett til informasjon, medvirkning og innsyn i pasientjournalen. Det er derfor viktig å avklare hvem som er pasientens eller brukerens nærmeste pårørende.

Pasienten eller brukeren bestemmer selv hvem som er nærmeste pårørende. De fleste har ektefelle, partner, voksne barn eller foreldre, men det kan også være en venn eller en nabo.  Som regel vil én person være nærmeste pårørende, men pasienten eller brukeren kan ha flere der det er naturlig. 

Ikke alle er i stand til å oppgi hvem de ønsker som nærmeste pårørende. Pasient- og brukerrettighetsloven bestemmer at den nærmeste pårørende da skal være den som i størst utstrekning har varig og løpende kontakt med personen, med utgangspunkt i denne rekkefølgen:

1. ektefelle, partner eller samboer
2. barn over 18 år
3. foreldre eller andre med foreldreansvar
4. søsken over 18 år
5. besteforeldre
6. andre familiemedlemmer som står personen nær
7. verge eller fremtidsfullmektig

Ofte innebærer det at ektefelle, samboer eller partner er nærmeste pårørende, med mindre andre i større utstrekning har varig og løpende kontakt med pasienten eller brukeren. Du kan lese mer om pårørende i Helsedirektoratets pårørendeveileder.

Retten til informasjon og medvirkning

Nærmeste pårørende kan spille en viktig rolle for å ivareta pasienten eller brukerens interesser i møte med helse- og omsorgstjenesten. Nærmeste pårørende har derfor egne rettigheter etter pasient- og brukerrettighetsloven. Rettighetene gjelder både i spesialisthelsetjenesten og i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Jo mindre pasienten eller brukeren kan ivareta egne interesser, desto flere rettigheter har nærmeste pårørende.

Nærmeste pårørende har rett til informasjon hvis pasienten eller brukeren samtykker til det. Da skal  nærmeste pårørende få informasjon om pasientens helsetilstand og innholdet i helsehjelpen, for eksempel om diagnose, aktuelle behandlinger og eventuelt om at behandling avsluttes. Pasienten eller brukeren kan  bestemme at bare visse opplysninger skal gis videre til nærmeste pårørende.

Nærmeste pårørende har også rett på informasjon hvis  forholdene tilsier det. Det vil si i situasjoner der pasienten eller brukeren ikke kan samtykke på grunn av bevisstløshet eller psykiske forstyrrelser av mer eller mindre forbigående art.

Hvis pasienten eller brukeren ikke kan ivareta egne interesser på grunn av manglende beslutningskompetanse, har nærmeste pårørende også rett på informasjon. Nærmeste pårørende trer da inn i personens rettigheter samtidig som han eller hun selv skal informeres så langt det er mulig. Nærmeste pårørende har i slike tilfeller også rett til å medvirke. Helse- og omsorgspersonellet bør bruke tid og sikre god dialog med nærmeste pårørende. Nærmeste pårørende kan si noe om hva personen hadde ønsket, og fortelle om personens tidligere erfaringer med undersøkelser og behandling.

Fra 2026 har pasientens nærmeste pårørende fått en utvidet rett til informasjon og medvirkning også når pasienten har beslutningskompetanse. Som hovedregel kan en pasient med beslutningskompetanse si nei til å involvere pårørende. Nå gjelder to nye unntak fra dette: Nærmeste pårørende har rett til informasjon og medvirkning når 

• pasienten har en alvorlig sinnslidelse og utgjør en nærliggende og alvorlig fare for andres liv og helse 
• hensynet til barn pasienten eller brukeren har omsorgsansvar for, taler for at pårørende skal bli informert og få medvirke  

Retten til å uttale seg

Nærmeste pårørende har rett til å uttale seg om helsehjelp til pasienten hvis pasienten ikke har beslutningskompetanse. I slike tilfeller må helsepersonellet ta avgjørelsen om helsehjelp basert på hva som er forsvarlig og hva de antar pasienten ville ønsket. Dreier seg selv om et alvorlig inngrep, som en operasjon eller behandling med legemidler som har alvorlig bivirkninger, skal personellet rådføre seg med nærmeste pårørende om hva de tror pasienten ville ha ønsket.  Det bør legges vekt på nærmeste pårørendes vurderinger, men det er helsepersonellet som tar den endelige avgjørelsen om hvilken helsehjelp som skal gis til pasienten i slike tilfeller.

Pårørende med særlig tyngende omsorgsarbeid

Alle kommuner skal tilby pårørendestøtte til personer med særlig tyngende omsorgsarbeid. Det omfatter opplæring og veiledning, avlastningstiltak og omsorgsstønad. Det er pårørendes behov som avgjør om han eller hun har rett til å få pårørendestøtte. Når kommunen vurderer hva som er særlig tyngende omsorgsarbeid, skal kommunen blant annet legge vekt på omfanget og varigheten av omsorgsoppgavene og den fysiske og psykiske belastningen av arbeidet. Kommunen skal også legge vekt på om den pårørende har inntektstap som følge av omsorgen.
Personer med særlig tyngende omsorgsarbeid kan kreve at kommunen​ treffer vedtak om at det skal settes i verk tiltak for å lette omsorgsbyrden og hva tiltakene i tilfelle skal bestå i.

Informasjon fra pårørende

Pårørende har ofte informasjon om pasienten som er nyttig for helsepersonellet, for eksempel om pasientens vaner og funksjonsnivå. Informasjon fra pårørende om pasienten, kan være relevante og nødvendige opplysninger som helsepersonell har en plikt til å journalføre. Pårørende bør innledningsvis i en samtale opplyses om journalføringsplikten, og at opplysningene som gis, nedtegnes i pasientens journal. Helsepersonellet bør da opplyse om at alle i utgangspunktet har rett til å se sin egen journal, inkludert opplysninger fra de pårørende. Unntaksvis kan pasienten nektes innsyn i egen journal. Det kan være aktuelt hvis det er klart utilrådelig av hensyn til de pårørende at pasienten ser opplysningene.

6. Klage

Pasienter og brukere har rett til å klage. De kan sende inn en rettighetsklage eller be statsforvalteren opprette en tilsynssak. Pårørende kan også ha rett til å klage.

Rettighetsklage

Pasienten eller brukeren kan klage hvis han eller hun mener å ikke ha fått oppfylt rettighetene sine eller ikke har fått de helse- og omsorgstjenestene han eller hun har krav på. Det kan for eksempel være hvis personen har fått avslag på en søknad om helse- og omsorgstjenester eller ikke har fått nødvendig informasjon og oppfølging. Klagen sendes først til den som har fattet vedtaket, for eksempel kommunen, eller stedet personen klager på, for eksempel legekontoret eller sykehuset. Blir ikke klagen tatt til følge, sender kommunen, legekontoret eller sykehuset klagen videre til behandling hos statsforvalteren. 
Klagen kan fremmes av pasienten eller brukeren selv, eller av hans eller hennes representant. Representanten må som regel ha en fullmakt for å klage på vegne av personen. Nærmeste pårørende kan klage hvis de mener deres rettigheter som nærmeste pårørende er brutt.

På helsenorge.no kan du lese mer om hvordan du sender inn en rettighetsklage.

Be om tilsynssak

Pasienter eller brukere som mener helse- og omsorgspersonell, kommunen eller spesialisthelsetjenesten ikke har overholdt pliktene sine, kan be statsforvalteren opprette en tilsynssak. Det kan for eksempel være aktuelt der pasienten eller brukeren mener helse- og omsorgspersonell ikke har gitt forsvarlig helsehjelp eller har brutt taushetsplikten sin, eller at hjelpen han eller hun har fått fra kommunen eller sykehuset ikke har vært forsvarlig. Klagen sendes da direkte til statsforvalteren som vurderer om det skal opprettes en tilsynssak. Pasienten eller brukeren skal få uttale seg underveis og bli informert om hva statsforvalteren har konkludert med i saken.

Nærmeste pårørende til pasient eller bruker over 18 år uten beslutningskompetanse kan også sende inn en slik klage.

Les mer om hvordan be om en tilsynssak på helsenorge.no.

Privatpersoner kan ta kontakt med pasient- og brukerombudet dersom de har erfaringer eller opplevelser som de ønsker å ta opp. Der kan de få bistand til å formulere og videreformidle spørsmål eller klage til rett instans. Helse- og omsorgspersonell kan også søke råd hos pasient- og brukerombudet.

Publisert: 9. juli 2021
Oppdatert: 30. juni 2026