Nasjonal faglig retningslinje om demens – Helsedirektoratet:

“Kommunen bør gi informasjon om velferdsteknologi og tilby velferdsteknologiske løsninger til personer med demens og deres pårørende.”

Tekniske hjelpemidler og velferdsteknologi

Begrepene tekniske hjelpemidler og velferdsteknologi kan overlappe, men begge har som mål å støtte eller kompensere for funksjonssvikt slik at personen mestrer hverdagen bedre. Tekniske hjelpemidler kan løse praktiske problemer som personer med demens har, ved hjelp av tekniske og ergonomiske tiltak. Eksempler på slike hjelpemidler er toalettforhøyer, badekarbrett, rullatorer, krykker, personheiser og rullestoler. Tekniske hjelpemidler kan søkes om fra folketrygden (Nav). Velferdsteknologi kan være en måte å yte helse- og omsorgstjenester på og et verktøy og hjelpemiddel i tjenestene. Eksempler på vanlige velferdsteknologiske løsninger er elektroniske medisindispensere, nettbrett som med lettleste kalendere og apper kan brukes til videokommunikasjon, mobil trygghetsalarm og lokaliseringsteknologi (for eksempel GPS). Det velferdsteknologiske feltet er i stadig utvikling. Helsedirektoratet har en temaside om velferdsteknologi med oppdatert informasjon, anbefalinger, rapporter og mer, som kan være nyttig for kommunene.

Velferdsteknologi kan være til stor hjelp i ulike faser av demenssykdommen.
Når velferdsteknologi gis som en del av helse- og omsorgstjenesten, har kommunen ansvar for opplæring og oppfølging og for å sikre at teknologien til enhver tid fungerer som den skal.

Illustrasjonsfoto. Elektronisk dosett.

Innføring av velferdsteknologi i helse- og omsorgstjenester forutsetter i mange tilfeller tjenesteutvikling før velferdsteknologi kan tilbys innbyggerne. Mange kommuner har i lengre tid jobbet med å innføre velferdsteknologi i tjenestene. På bakgrunn av deres utprøvinger flere teknologityper anbefalt nasjonalt. Les mer om anbefalinger om velferdsteknologiske løsninger i kommunene her.

Lovgrunnlag for bruk av teknologi

Teknologien og bruken av den må være i tråd med kravene i lovverket, blant annet til forsvarlighet og medvirkning. Kommunen har ansvar for å følge opp teknologi som er en del av tjenestetilbudet til personen med demens, sikre at teknologien fungerer som den skal, og at tjenestetilbudet til enhver tid er forsvarlig. Kommunen må sørge for at personen selv, helse- og omsorgspersonellet og eventuelt pårørende får tilstrekkelig opplæring i bruken av teknologien.

Personen med demens må samtykke til å motta helse- og omsorgstjenester. Det gjelder også ved tilbud om velferdsteknologiske løsninger. Personen må få tilpasset og tilstrekkelig informasjon, blant annet om fordelene og ulempene ved bruken av teknologien, og ha rett til å medvirke ved gjennomføringen og utformingen av tjenestetilbudet.

Hvis personen ikke er samtykkekompetent, må det vurderes om lovverket åpner for å ta teknologien i bruk. Fire ulike lovbestemmelser/regelverk kan da være aktuelle:

  • pasient- og brukerrettighetsloven § 4–6 (medisinsk teknisk utstyr for varsling)
  • pasient- og brukerrettighetsloven § 4–6a (varslings- og lokaliseringsteknologi)
  • pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4 A
  • helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9

Hvilke av disse som er riktig å bruke i en særskilt sak, avhenger blant annet av hva slags teknologi det er snakk om, og om personen viser motstand mot tiltaket eller ikke. Helse- og omsorgstjenestelovens kapittel 9 gjelder kun ved tjenester til personer med utviklingshemning. Uansett må tiltaket alltid være faglig forsvarlig, og det må legges til rette for at personen med demens så langt som mulig kan medvirke ved utformingen og gjennomføringen av tjenestetilbudet.

Du kan lese mer om de lovregulerte rammene for bruk av velferdsteknologi innenfor helse- og omsorgstjenesten her.

Hjelpemidler og velferdsteknologi i senere faser av demenssykdommen

I senere faser av demenssykdommen kan personen med demens ha utfordringer med å forstå ulike forhold knyttet til bruk av velferdsteknologi. Det er likevel viktig at personen selv får mulighet til å medvirke så langt som mulig, for eksempel med hensyn til når og hvordan teknologi skal brukes. Dersom det brukes teknologi som personen kjenner fra før, kan dette i mange tilfeller være enklere å forholde seg til enn nye teknologiske løsninger.

Brukermedvirkning

Medvirkning fra personen med demens står sentralt ved innføring av velferdsteknologi.

I senere faser av demenssykdommen er personen ofte ikke samtykkekompetent i en del avgjørelser og ikke lenger fullt ut i stand til å ta stilling til spørsmål om innføringen av velferdsteknologi og hjelpemidler. Da vil nærmeste pårørende ha rett til å medvirke sammen med personen, selv om utgangspunktet likevel er ønskene og behovene til personen med demens.

Selv om personen med demens ikke har samtykkekompetanse i det aktuelle spørsmålet, må personen, sammen med nærmeste pårørende, få tilpasset informasjon om teknologien og hvordan den er tenkt som støtte i hverdagen. Dersom personen med demens ikke kan svare eksplisitt, kan informasjon om personens holdninger til teknologien for eksempel observeres gjennom hvordan vedkommende reagerer. Dersom teknologi har vært diskutert tidligere, kan personen med demens ha gitt uttrykk for hvordan han eller hun vil ha det i senere faser av sykdommen. Personens generelle holdninger fra tidligere, blant annet knyttet til inngrep i privatlivet, vil også ha betydning for hva man kan legge til grunn som personens ønsker.

Innføring av velferdsteknologi vil ofte ha betydning for pårørende. Pårørende kan påvirkes om de bor sammen med personen med demens, for eksempel ved innføring av e-lås, trappeheis eller andre typer hjelpemidler som blir innført i hjemmet. Kommunen har ansvar for driften av teknologi som innføres i tjenestene, men kan gjøre avtaler med pårørende om konkrete oppgaver, som lading, batteribytte, å legge inn avtaler i kalendere, melde fra om feil og lignende. Pårørende som ikke bor sammen med personen med demens, kan for eksempel få nye muligheter for videokommunikasjon. Nærmeste pårørende kan også i denne fasen i økende grad få i oppgave å medvirke sammen med personen ved redusert forståelse av teknologien hos personen med demens.

Kartlegging av nettverk er viktig ved innføring av hjelpemidler og velferdsteknologi. Pårørende kan påvirkes på ulike måter, og det kan være behov for et nært samarbeid med involverte parter. Ved innføring av teknologi, for eksempel trappeheiser, kan det være nødvendig med et godt samarbeid med styret i borettslaget.

Opplæring og oppfølging

De som skal bruke teknologien, må få nødvendig opplæring i bruken. Dette gjelder både personen med demens, pårørende, når det er aktuelt, og tjenesteytere. Det er viktig å kartlegge behov for opplæring hos de som skal benytte teknologien. Kommunen må ha rutiner for hvem som skal gi og få opplæring, og for hvordan den skal gis.

Når teknologien er på plass, er det viktig at kommunen har rutiner for støtte og oppfølging. Dette handler blant annet om at personen med demens og pårørende vet hvem som kan kontaktes dersom de opplever problemer. Kommunen må også kontrollere om tiltaket er i bruk og oppleves som nyttig, og ved behov sette inn korrigerende tiltak knyttet til teknologien, eventuelt gi andre former for hjelp og bistand dersom teknologien ikke gir tilstrekkelig nytte.

Aktiv og passiv bruk av teknologi

Det er vanlig å skille mellom aktiv og passiv bruk av teknologi. Ved aktiv bruk av teknologi tar personen med demens selv aktivt del i bruken av teknologien, og målet er at teknologien skal føre til fortsatt eller økt mestring. Hvis personen ikke er samtykkekompetent, er passiv bruk av teknologi som oftest mest aktuelt. Ved passiv bruk av teknologi er teknologien installert for å gi trygghet. Personen med demens trenger ikke å forholde seg til teknologien i det daglige da pårørende eller helse- og omsorgspersonell benytter teknologien aktivt for å oppdage risikoatferd og/eller varsle om uønskede hendelser.

Det er nødvendig å tilpasse bruk av teknologi underveis, og å avslutte teknologi som ikke lenger er nyttig.

Kartlegging av ressurser og behov

Utgangspunktet for formidling av velferdsteknologi er som hovedregel en grundig kartlegging, både av personens behov som følge av demenssykdommen, hva som er viktig for personen med demens, og hvilke ressurser personen med demens og nettverket har. Ulike metoder kan benyttes for å kartlegge og forstå personens behov, slik som samtaler, observasjoner og kartleggingsskjema.

SINTEF har utviklet modellen «Trygge spor» for bruk av lokaliseringsteknologi. Modellen har vært prøvd ut i flere kommuner. Den kan også være nyttig ved andre teknologier/hjelpemidler.

Illustrasjonsfoto. Helsepersonell som prater med eldre dame.

Det midtnorske velferdsteknologinettverket har utviklet et kartleggingsverktøy som kan være nyttig for å kartlegge behov hos den enkelte. Les mer om dette og andre verktøy til kartlegging av behov for velferdsteknologi her.

Når behovene er kartlagt, er det nødvendig å undersøke om behovene kan dekkes ved hjelp av teknologi, og hvilken type teknologi som i så fall kan møte personens behov på best mulig måte. Kartlegging kan innebære blant annet å undersøke

• hvordan personen bruker teknologi i dag
• behovet for tilpasning av teknologien
• personens opplevde behov og motivasjon for å prøve ut teknologien
• om teknologien passer inn i situasjonen til vedkommende
• om personen har pårørende eller andre som kan bistå med bruk av teknologien

Kartlegging av ressurser og behov må gjentas jevnlig og ved behov. Demens utvikler seg over tid, og bruk og nytte av teknologien vil derfor endre seg. Det kan være nødvendig å tilpasse teknologien underveis og fjerne teknologi som ikke lenger er nyttig. Kommunen må avklare hvem som har ansvaret for slike kartlegginger. Ofte er hukommelsesteam, ergoterapeut og tildelingsenhet viktige aktører som med fordel kan samarbeide om kartleggingsarbeidet.

Tilrettelegging av bolig

Tilrettelegging av boligen kan bidra til at personen med demens kan mestre daglige aktiviteter lenger og gjøre omgivelsene tryggere. Mye kan gjøres uten anskaffelse av kostbare teknologiske løsninger eller hjelpemidler. Enkle tips kan være

  • å skape oversikt ved å rydde vekk ting en ikke trenger, og gjøre det lettere å finne det man faktisk trenger
  • å sørge for at ting har faste plasser
  • å bruke kontrastfarger, for eksempel ved at seteringen på WC har kontrastfarge, å legge en mørk dosett på lyst underlag eller at husnøkkelen har et bånd som er lett synlig
  • å merke lysbrytere og brytere på vaskemaskin og komfyr med mer.
  • å merke skuffer med hva de inneholder, bruk tydelig tekst eller bilde/illustrasjon
  • sørge for god og riktig belysning
  • å forebygge fall ved å fjerne eller feste løse tepper og ledninger fra gulvet

Tilrettelegging kan bidra til at boligen blir mer oversiktlig og trygg, og personer med demens kan være mer selvstendige i daglige aktiviteter. Tilrettelegging av adkomst til boliger i form av ulike typer ramper, dørautomatikk og trappeheis kan være aktuelt. Inne i boligen kan det være aktuelt med støttehåndtak, tilrettelegging av bad- og toalett med mer.

Tilrettelegging av bolig kan påvirke flere enn personen med demens. Nært samarbeid med involverte parter, som pårørende som bor sammen med personen med demens og borettslag, vil være viktig. I noen tilfeller kan tilrettelegging av bolig kreve samtykke fra disse i tillegg til personen med demens.

For råd, tips og forslag til gode løsninger om hjelpemidler, velferdsteknologi og tilrettelegging som kan gjøre det enklere å klare seg selv i hverdagen, se nettstedet «Hva kan hjelpe» og brosjyren «Aktiv og trygg hverdag med demens» som er utviklet av Oslo kommune.

Kartleggingsskjemaet Observasjon av sikkerhet i hjemmet kan gi oversikt over behov for sikkerhetstiltak i hjemmet.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap har gitt ut brosjyren «Trygghet i hjemmet for eldre». Her finnes en rekke tips for å forebygge ulykker i hjemmet.

E-læring om formidling om kognitive hjelpemidler gir en god innføring i hvordan man kan inkludere hjelpemidler i hverdagen.

Les mer om teknologi og hjelpemidler til personer med demens hos Aldring og helse.

Les mer om velferdsteknologi i tidligere fase her.