I denne delen av veiviseren gis det en oversikt over sentrale krav som stilles til kommunen på systemnivå og til helse- og omsorgspersonell på individnivå. Du får også en oversikt over hvilke rettigheter pasienter, brukere og pårørende har i møte med helse- og omsorgstjenesten. Teksten er delt inn i følgende kapitler:

  1. Krav til kommunen
  2. Krav til spesialisthelsetjenesten
  3. Krav til helse- og omsorgspersonell
  4. Rettigheter for pasienter og brukere
  5. Rettigheter for nærmeste pårørende
  6. Klage

Begrepsavklaringer
Før du leser resten av veiviseren, kan det være nyttig å kjenne til disse begrepene:

Pasient og bruker:
I helselovgivningen skilles det mellom pasienter og brukere. En «pasient» er en person som ber om eller mottar helsehjelp.
«Helsehjelp» er etter pasient- og brukerrettighetsloven § 1–3 bokstav c «handlinger som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende, rehabiliterende eller pleie- og omsorgsformål, og som er utført av helsepersonell». Helsehjelp kan for eksempel være operasjoner, legemiddelbehandling eller sårstell.
En «bruker» er en person som ber om eller mottar tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven som ikke er helsehjelp. Det kan for eksempel være støttekontakt eller praktisk bistand som hjelp til å handle og lage mat.

Helsepersonell og helse- og omsorgspersonell:
«Helsepersonell» er alle med autorisasjon og lisens, og andre som gir helsehjelp i helse- og omsorgstjenesten og på apotek, Det omfatter også studenter og elever. I kommunene brukes ofte fellesbetegnelsen «helse- og omsorgspersonell». Det inkluderer også tjenesteytere som gir tjenester til brukere etter helse- og omsorgstjenesteloven, som støttekontakter og personer som gir praktisk bistand.

1. Krav til kommunen

Helse- og omsorgstjenesten i kommunen er regulert av helse- og omsorgstjenesteloven. Kommunen har etter loven plikt til å tilby og yte nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester til alle som oppholder seg i kommunen. Dette omfatter alle pasient- og brukergrupper inkludert personer med demens. Formålet med loven er å legge til rette for samhandling i helse- og omsorgstjenesten, og å sikre tjenestetilbudets kvalitet og et likeverdig tjenestetilbud tilpasset den enkeltes behov.

Kommunen kan gi tjenestene selv eller inngå avtaler med andre offentlige eller private tjenesteytere. Et eksempel på det siste er Inn på tunet-tilbud. Her inngår kommunen avtaler med gårdsbruk som gir ulike velferdstjenester til personer med behov for det, for eksempel til personer med demens. Du kan lese mer om Inn på tunet på deres egen hjemmeside. Det er alltid kommunen som har det overordnende ansvaret for tjenestene.

Nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester
Kommunen skal sørge for nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester. Plikten til å sørge for nødvendige tjenester innebærer at kommunen skal tilby en person nødvendig hjelp når de blir gjort oppmerksom på personens hjelpebehov. Det gjelder uavhengig av om det er søkt om tjenester eller ikke,
Forsvarlighetskravet innebærer blant annet at kommunen må sørge for at tjenestene holder tilfredsstillende kvalitet, og at de ytes i tide og i tilstrekkelig omfang, slik at den enkelte pasient og bruker får et helhetlig, koordinert og verdig tjenestetilbud.
Kommunen må også sørge for at det er tilstrekkelig fagkompetanse i tjenestene, og for at helse- og omsorgspersonellet kan overholde sine lovpålagte plikter.
Kompetanse i demensomsorgen kan du lese mer om her i Veiviseren, under forutsetningen «kompetanse».

Forsvarlighetskravet innebærer blant annet at kommunen må sørge for at tjenestene holder tilfredsstillende kvalitet, og at de ytes i tide og i tilstrekkelig omfang, slik at den enkelte pasient og bruker får et helhetlig, koordinert og verdig tjenestetilbud.

Helse- og omsorgstjenesteloven pålegger kommunene å ha et bredt tjenestetilbud. I loven er det listet opp hvilke tjenester kommunen skal ha tilbud om, for eksempel fastlege, hjemmebaserte tjenester, sykehjem og dagaktivitetstilbud til hjemmeboende personer med demens. Den enkelte pasient og bruker har i utgangspunktet ikke rett på konkrete tjenester fra kommunen. Så lenge kommunen tilbyr nødvendige og forsvarlige tjenester, står den enkelte kommune relativt fritt til å avgjøre hvilke tjenester pasienten eller brukeren skal få tilbud om. Pasienten eller brukeren har likevel rett til å medvirke i valget mellom ulike tjenester, og kommunen skal så langt som mulig utforme tjenestetilbudet i samarbeid med den enkelte.

Samarbeid, samordning og barnekoordinator
Kommunen har en lovpålagt plikt til å legge til rette for samarbeid og samordning, både mellom deltjenestene i kommunen og med andre tjenesteytere. Det er viktig for at pasienten eller brukeren skal få et helhetlig og koordinert tjenestetilbud.

I 2022 vedtok Stortinget nye bestemmelser om samarbeid, samordning, barnekoordinator og individuell plan i velferdslovene våre, også i helse- og omsorgstjenesteloven. Lovendringene skal styrke oppfølgingen av utsatte barn og unge og deres familier. Mange barn og unge har behov for et sammensatt tjenestetilbud med oppfølging fra flere aktører i velferdstjenestene. Noen har behov fra fødselen av, mens andre får behov for slike tjenester senere. Etter de nye lovbestemmelsene har kommunene nå blant annet en plikt til å tilby barnekoordinator til familier som har eller venter barn med alvorlig sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne og som har behov for langvarig, koordinerte og sammensatte tjenester.
Det er utviklet en egen veileder til de nye bestemmelsene om samarbeid, samordning og barnekoordinator, med hovedvekt på samarbeid om tjenestene til barn, unge og deres familier.

Sentrale forskrifter som utdyper kravene til kommunen
Det finnes mange forskrifter som kommunen må forholde seg til når de gir helse- og omsorgstjenester. Under får du en oversikt over forskrifter som utdyper kommunens ansvar for å tilby og yte nødvendige og forsvarlige tjenester:

Hva er forskjellen på en lov og en forskrift?
Lover gir rettigheter og plikter til borgerne og myndighetene. Det er Stortinget som vedtar lover. 
Forskrifter har også bindende regler om rettigheter og plikter. De kommer ofte i etterkant av en lov og har utfyllende regler om hvordan loven skal forstås. Pasientjournalforskriften gir for eksempel utfyllende regler om helsepersonellets dokumentasjonsplikt etter helsepersonelloven. Stortinget kan bestemme at et departement eller en kommune kan lage en forskrift.
Alle lover og forskrifter finner du på Lovdata.

Kommunen skal jobbe systematisk med kvalitetsforbedring og pasient- og brukersikkerhet. Hva det innebærer, følger av forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring. Forskriften stiller krav om at virksomheter som gir helse- og omsorgstjenester, skal ha et styringssystem som sikrer at aktiviteter planlegges, gjennomføres, evalueres og korrigeres i samsvar med de krav som stilles til tjenestene i lov og forskrift. Veilederen til forskriften kan lastes ned fra Helsedirektoratet.

Kvalitetsforskriften for pleie- og omsorgstjenestene skal bidra til at personer som mottar kommunale helse- og omsorgstjenester, får ivaretatt sine grunnleggende behov med respekt for den enkeltes selvbestemmelsesrett, egenverd og livsførsel. Forskriften stiller krav om at kommunen har et system av prosedyrer for å sikre at pasienter og brukere får tjenestene de har behov for til rett tid, at pasienter, brukere og pårørende kan medvirke i tjenestene, og at det gis et helhetlig, samordnet og fleksibelt tjenestetilbud. For å få til det, må kommunen har skriftlige prosedyrer som skal søke å dekke pasientenes og brukernes grunnleggende behov. Forskriften utdyper hva som menes med grunnleggende behov blant annet:

  • respekt, forutsigbarhet og trygghet i tjenestetilbudet
  • selvstendighet og styring av eget liv
  • fysiologiske behov som tilstrekkelig mat og drikke og et variert og helsefremmende kosthold
  • sosiale behov som mulighet for samvær, sosial kontakt, fellesskap og aktivitet
  • mulighet for ro og skjermet privatliv
  • ivaretakelse av personlig hygiene og naturlige funksjoner
  • nødvendig medisinsk behandling, rehabilitering, pleie og omsorg tilpasset den enkelte
  • nødvendig tannbehandling og ivaretatt munnhygiene
  • en verdig livsavslutning i trygge og rolige omgivelser

Forskrift om en verdig eldreomsorg, ofte kalt verdighetsgarantien, har som formål å sikre at eldreomsorgen tilrettelegges på en slik måte at dette bidrar til en verdig, trygg og meningsfull alderdom i samsvar med den enkeltes behov. Forskriften nevner flere hensyn tjenestetilbudet skal ta for å oppnå dette, blant annet boform, kosthold, døgnrytme, aktivitet, hygiene og lindrende behandling.

Forskrift om habilitering, rehabilitering og koordinator presiserer helse- og omsorgstjenestens ansvar for å tilby og yte habiliterings- og rehabiliteringstjenester og koordinator for personer med behov for langvarige og koordinerte tjenester. Formålet med forskriften er blant annet å sikre at tjenestene tilbys og ytes samordnet, tverrfaglig og planmessig ut fra et pasient- og brukerperspektiv. Forskriftens bestemmelser utdypes i en egen veileder fra Helsedirektoratet.

Forskrift om individuell plan ved ytelse av velferdstjenester har regler om individuell plan til personer som har behov for langvarige og koordinerte tjenester. Forskriften gjelder individuelle planer etter flere lover, blant annet helse- og omsorgstjenesteloven, spesialisthelsetjenesteloven, NAV-loven og sosialtjenesteloven. Forskriften har regler om hva en individuell plan skal inneholde, hvem som har ansvaret for planen og hvilke rettigheter tjenestemottakeren har. Du kan lese mer om individuell plan i kapittel 13, her.

Forskrift om legemiddelhåndtering for virksomheter og helsepersonell som yter helsehjelp har regler om virksomheters og helsepersonells håndtering av legemidler når de gir helsehjelp til pasienter. Reglene skal bidra til at pasienter får riktige legemidler, i riktig dose og til riktig tid. Det finnes et eget rundskriv til forskriften som kan lastes ned fra Helsedirektoratet. Nasjonale faglige råd for legemiddelsamstemming og legemiddelgjennomgang finner du også på Helsedirektoratets sider

2. Krav til spesialisthelsetjenesten

Spesialisthelsetjenesten har ansvar for helsetjenester som ikke er lagt til kommunen, blant annet:

  • sykehus
  • ambulansetjenester
  • distriktpsykiatrisk senter (DPS)
  • poliklinikker
  • laboratorie- og røntgenvirksomhet

Spesialisthelsetjenesten skal gi helsehjelp til pasienter med akutte, alvorlige og kroniske sykdommer og helseplager. Det gjelder både somatisk og psykisk sykdom. Plikten til å organisere spesialisthelsetjenester og innholdet i tjenestene, er regulert i spesialisthelsetjenesteloven. Loven omfatter alle som tilbyr eller yter spesialisthelsetjenester, offentlige som private. Staten har det overordnede ansvaret for spesialisthelsetjenestetilbudet til befolkningen.

Veiledningsplikt til kommunen
Spesialisthelsetjenesten skal veilede den kommunale helse- og omsorgstjenesten når det er nødvendig for at kommunen skal kunne yte nødvendig og forsvarlig helsehjelp. Veiledningsplikten gjelder råd og veiledning om helsemessige forhold. Det betyr forhold som angår pasientens eller brukerens fysiske eller psykiske helse. Plikten gjelder for det enkelte helsepersonell og først og fremst oppfølging av en pasient eller bruker som kommunen har eller overtar ansvaret for, for eksempel hvis pasienten har behov for særskilt stell eller tilrettelegging. Men plikten kan også omfatte generell veiledning av personell i kommunen når det er nødvendig. Det kan for eksempel være aktuelt der helsepersonellet i spesialisthelsetjenesten har kunnskap om nye teknikker eller former for helsehjelp som det ikke kan forventes at den kommunale helse- og omsorgstjenesten kjenner til.

Du kan lese mer om veiledningsplikten i rundskrivet «Spesialisthelsetjenestens veiledningsplikt overfor den kommunale helse- og omsorgstjenesten».

3. Krav til helse- og omsorgspersonell

Helsepersonellovens bestemmelser gjelder som hovedregel for alle som yter kommunale helse- og omsorgstjenester. Det betyr at selv om du ikke er helsepersonell, er du i utgangspunktet bundet av helsepersonelloven når du gir kommunale helse- og omsorgstjenester. Unntaket er helsepersonellovens regler om journalføringsplikt, som kun gjelder for helsepersonell.

Yrkesutøvelsen til helsepersonell reguleres av helsepersonelloven. Loven skal bidra til sikkerhet for den enkelte pasient og bruker, til kvalitet i tjenesten og til å sikre tillit til helsepersonellet og hjelpen de tilbyr. Loven har regler om blant annet forsvarlig yrkesutøvelse, taushetsplikt og unntak fra taushetsplikten, og om dokumentasjonsplikt.

Forsvarlig yrkesutøvelse

Helse- og omsorgspersonell har et selvstendig ansvar for å gi faglig forsvarlig og omsorgsfull hjelp.

Kravet til faglig forsvarlig yrkesutøvelse innebærer at helse- og omsorgspersonellet skal holde seg innenfor sitt faglige kompetanseområde, være kvalifisert for jobben de skal utføre, og ikke kan gå inn i situasjoner de ikke er kvalifisert til å håndtere. Hva som er faglig forsvarlig i hvert enkelt tilfelle, kommer an på den enkeltes kvalifikasjoner og kompetanse, utdanning og personlige erfaring. Hvis ikke egne kvalifikasjoner strekker til, må helse- og omsorgspersonellet innhente bistand eller henvise videre, slik at pasienten eller brukeren får hjelp av kompetent personell. Den enkelte har selv ansvar for sin yrkesutøvelse og sine faglige vurderinger, og for å holde seg faglig oppdatert på det fagfeltet han eller hun arbeider på.

Helse- og omsorgspersonellet har også plikt til å gi omsorgsfull hjelp. Det innebærer å gi tjenester med respekt og omtanke for pasienten eller brukeren og ikke krenke hans eller hennes personlige integritet. Det kommer blant annet til uttrykk i hvordan personellet opptrer overfor og kommuniserer med pasienten eller brukeren og de pårørende.

Informasjonsplikt

Informasjon er en forutsetning for at pasienter og brukere skal få innsikt i egen helsetilstand og kunne ivareta sine rettigheter, som retten til selvbestemmelse og medvirkning. Helse- og omsorgspersonell er derfor pålagt en informasjonsplikt overfor personene de yter tjenester til.   Personellet må så langt som mulig sikre at personen har forstått innholdet i og betydningen av informasjonen de gir. Informasjonen skal tilpasses mottakerens forutsetninger, som alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn. Bruk av kvalifisert tolk kan være nødvendig. Det er helse- og omsorgstjenesten som har ansvaret for å vurdere behovet for og bestille kvalifisert tolk. Du kan lese mer om bruk av tolk i «Veileder om kommunikasjon via tolk for ledere og personell i helse- og omsorgstjenestene».

Informasjonsplikten betyr ikke nødvendigvis at pasienten eller brukeren skal ha all informasjon fortløpende. Helse- og omsorgspersonellet må vurdere når og hvordan informasjonen skal gis. Vurderer personellet at informasjonen først skal gis til personen på et senere tidspunkt, er det viktig at dette begrunnes og dokumenteres i pasientens journal. Ikke alle ønsker all informasjon heller – her må personellet avklare med den enkelte.

Helsedirektoratet har utgitt en veileder om hva som ligger i informasjonsplikten: «Pasienters, brukeres og nærmeste pårørendes rett til informasjon ved skade eller alvorlige komplikasjoner».

Taushetsplikt

Helse- og omsorgspersonell har taushetsplikt etter reglene i helsepersonelloven. Taushetsplikten innebærer både en plikt til å tie og en plikt til å hindre at uvedkommende får tilgang til taushetsbelagt informasjon. Formålet med taushetsplikten er å verne om pasientens og brukerens integritet, og å ivareta tillitsforholdet til helse- og omsorgstjenesten.

Lyttefriheten
Taushetsplikten hindrer ikke personellet i å lytte til pårørende eller andre med informasjon. Personellet har lyttefrihet. Personellet kan også alltid gi generell informasjon, feks om kommunens tjenester, rettigheter, kontaktpersoner eller andre aktuelle tilbud.

Taushetsplikten omfatter alle opplysninger man mottar i kraft av å være helse- og omsorgspersonell. Det gjelder både opplysninger om den enkeltes helsetilstand og tjenestetilbud, og andre personlige opplysninger som fødselsdato og fødested, sivilstatus, yrke og økonomi mv. Taushetsplikten er en livslang forpliktelse som gjelder også etter at personellet har sluttet i jobben. Brudd på taushetsplikten kan være straffbart.

Taushetsplikten gjelder ikke uten unntak. Unntakene deles vi gjerne i to kategorier; opplysningsrett og opplysningsplikt.

Opplysningsretten innebærer at helse- og omsorgspersonellet kan, men ikke må, utlevere taushetsbelagte opplysninger. Det viktigste eksempelet er samtykke. Hvis pasienten eller brukeren selv samtykker til at pårørende eller andre får opplysninger, kan personellet gi opplysningene videre så langt samtykket rekker. Det forutsetter at pasienten eller brukeren er samtykkekompetent og har fått informasjon om hvilke opplysninger som gis videre og til hvem. Taushetsbelagte opplysninger kan også gis videre til samarbeidende personell som trenger opplysningene for å yte forsvarlig helsehjelp til pasienten, hvis pasienten ikke motsetter seg dette. Personellet kan også gi opplysninger  til den som fra før er kjent med opplysningene, noe som blant annet kan være tilfellet der pårørende har daglig omsorg for pasienten eller brukeren.

Opplysningsplikten innebærer at helse- og omsorgspersonellet i visse situasjoner skal gi opplysninger videre, uten hinder av taushetsplikten. Helse- og omsorgspersonell har blant annet opplysningsplikt til politi og brannvesen ved fare for alvorlig skade på person eller eiendom. Personellet har også opplysningsplikt til barnevernstjenesten hvis de har mistanke om at et barn er utsatt for mishandling eller annen alvorlig omsorgssvikt.

Du kan lese mer om taushetsplikten i rundskriv og veiledere som finnes på Helsedirektoratets temaside «Taushetsplikt og opplysningsplikt». Her finnes blant annet rundskrivet «Helsepersonellets taushetsplikt – rett og plikt til å utlevere pasientopplysninger til politiet».

Dokumentasjonsplikt

Helsepersonell har en plikt etter helsepersonelloven til å dokumentere relevante og nødvendige opplysninger om pasienten og helsehjelpen, i pasientens journal. Pasientjournalen er et viktig arbeidsverktøy for helsepersonellet og skal bidra til forsvarlig behandling av pasienten. Den skal også gjøre det mulig å avgjøre om pasienten har fått oppfylt sine rettigheter, for eksempel i forbindelse med en klagesak, og den kan ha stor bevismessig betydning i tilsynssaker.

Pasientjournalen skal føres i samsvar med god yrkesskikk og inneholde relevante og nødvendige opplysninger om pasienten og helsehjelpen. Hva som er relevant og nødvendig informasjon, må vurderes ut fra den spesifikke pasientens helsetilstand, pasientens behov for helsehjelp og hvilke opplysninger som ellers kan ha betydning for pasienten eller behandlingen. Pasientjournalforskriften gir oversikt over og veiledning i hvilke opplysninger som kan være relevante og nødvendige å nedtegne i pasientjournalen.

Pasienten har som hovedregel rett til innsyn i egen journal. Dette stiller også krav til hvordan helsepersonellet dokumenterer i pasientjournalen. Helsepersonellet må sikre at opplysningene som dokumenteres, er så korrekte som mulig, og at pasienten omtales med respekt.

I utgangspunktet gjelder ikke dokumentasjonsplikten i helsepersonelloven for personell som yter tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven som ikke er helsehjelp, for eksempel støttekontakt og praktisk bistand. For at kommunen skal oppfylle sin plikt til å yte forsvarlige helse- og omsorgstjenester, er det likevel nødvendig med en viss skriftliggjøring også av slike tjenester. Kommunen må derfor utarbeide rutiner for og krav til dokumentasjonen, og personellet har da plikt til å dokumentere i samsvar med dette.

Informasjon og støtte til barn som pårørende

Hvis personen med demens har mindreårige barn, har helsepersonell en plikt til å bidra til å ivareta  behovet for informasjon og oppfølging barnet kan ha som følge av forelderens demenssykdom. Formålet er å sikre at barnets behov blir fanget opp tidlig, og å sette i gang prosesser som gjør barn og foreldre i bedre stand til å mestre situasjonen.

Informasjon og støtte til barn som pårørende
Du kan lese mer om informasjon og støtte til barn som pårørende i Helsedirektoratets pårørendeveileder kapittel 5, og i rundskrivet «Helsepersonelloven med kommentarer».

Helsepersonellet må vurdere om barnet har behov for informasjon og annen oppfølging, og om nødvendig medvirke til å ivareta disse behovene. Det kan innebære at helsepersonellet snakker med personen med demens om hva barnet trenger av informasjon, støtte og oppfølging, og tilbyr råd og veiledning om aktuelle tiltak. Innenfor rammene av taushetsplikten skal helsepersonellet bidra til at barnet og personer med omsorg for barnet får tilrettelagt informasjon om blant annet demenssykdommen, behandling og veien videre. Det kan også være behov for at helsepersonellet, etter samtykke fra den som har foreldreansvaret, oppretter kontakt og etablerer samarbeid med andre tjenester for videre oppfølging av barnet. Det kan bestå i alt fra enkle støttetiltak, som å bidra til at barnet får møte andre barn i samme situasjon, til mer omfattende hjelpetiltak som krever samarbeid med skole og barnehage, helsesøster, fastlege, helsestasjon med mer.

4. Rettigheter for pasienter og brukere

Befolkningens rettigheter overfor helse- og omsorgstjenesten følger av pasient- og brukerrettighetsloven. Loven gir mange rettigheter til pasienter, brukere og nærmeste pårørende, blant annet rett til informasjon, medvirkning og klage. Hvis du vil lese mer om rettighetene til pasienter, brukere og pårørende kan du se rundskrivet «Pasient- og brukerrettighetsloven med kommentarer». Du finner også informasjon om rettigheter og ordninger på Helsenorge sine sider.

Samtykke til helsehjelp

Hovedregelen er at all form for helsehjelp bare kan gis med pasientens samtykke. Pasienten kan derfor i utgangspunktet også nekte å motta helsehjelp. Et samtykke til helsehjelp kan gis uttrykkelig eller stilltiende. Stilltiende samtykke betyr at pasienten viser med adferden sin at han eller hun ønsker helsehjelpen. Et eksempel kan være en pasient som setter frem armen for å ta en blodprøve.  

For at et samtykke til helsehjelp skal være gyldig, må

  • samtykket være informert. Det vil si at pasienten må ha fått tilstrekkelig informasjon om egen helsetilstand, formålet med helsehjelpen, ventede farer og fordeler i forbindelse med helsehjelpen, samt konsekvensene av eventuelt å takke nei
  • samtykket være gitt frivillig
  • pasienten være samtykkekompetent i den konkrete situasjonen

Pasienten kan når som helst trekke samtykket tilbake. Helsepersonellet skal da gi nødvendig informasjon om følgene av at samtykket trekkes tilbake, og dokumentere i pasientens journal at slik informasjon er gitt til pasienten.

Regler om samtykke og samtykkekompetanse følger av pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4 og gjelder i utgangspunktet kun for pasienter. Helsedirektoratet uttaler i «Veileder for saksbehandling av tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven» at reglene om samtykke og samtykkekompetanse også gjelder for brukere av tjenester som ikke er helsehjelp. Det er dermed et krav om at også brukeren skal samtykke til slike tjenester.

Vurdering av samtykkekompetanse

For at et samtykke til helsehjelp skal være gyldig, må pasienten være samtykkekompetent. Samtykkekompetanse betyr å evne å ta beslutninger om egen helse og forstå konsekvensene av valgene man tar. Det kan være en krevende kognitiv øvelse. Ulike medisinske tilstander, som demens eller psykisk sykdom, kan føre til at pasienten mister denne evnen – vi sier at samtykkekompetansen bortfaller helt eller delvis.

Pasienten må vurderes som samtykkekompetent i den aktuelle situasjonen. En pasient kan ha samtykkekompetanse på ett område, men ikke et annet – i én situasjon, men ikke en annen. Pasienten kan for eksempel være samtykkekompetent i en beslutning om sårstell, men ikke til en større operasjon. Samtykkekompetanse kan også variere over tid og med dagsform.

Helsepersonell skal så langt som mulig legge til rette for at pasienten selv kan avgjøre om han eller hun vil ta imot helsehjelpen. For at pasientens samtykkekompetanse skal falle bort, må pasienten åpenbart ikke være i stand til å forstå situasjonen eller hva han eller hun samtykker til. Det er et strengt krav. Det betyr at pasienten ikke forstår begrunnelsen bak eller behovet for å motta helsehjelpen, hva hjelpen går ut på eller hva som kan bli resultatet av å nekte å ta imot hjelpen. Det er ikke slik at samtykkekompetansen faller bort kun fordi pasienten ikke tar «kloke avgjørelser». Det sentrale er om personen klarer å ta en beslutning om egen helse som ikke i for stor grad er påvirket av sykdommen. Ved tvil skal pasienten ha rett til å samtykke til helsehjelpen, eventuelt nekte å motta den.

Det er den som yter den aktuelle helsehjelpen – det vil si den med faglig ansvar for helsehjelpen – som vurderer om pasienten er samtykkekompetent. I praksis vil dette ofte være en lege, men avhengig av typen helsehjelp kan det også være annet kvalifisert helsepersonell, for eksempel ansvarlig sykepleier. Det er sentralt at den som skal foreta vurderingen, har tilstrekkelig kompetanse i hvordan dette gjøres.

En samtykkekompetansevurdering kan være vanskelig, og den krever bruk av skjønn og tid til refleksjon og diskusjon. Rundskrivet «Pasient- og brukerrettighetsloven med kommentarer» viser til verktøy for hjelp ved vurdering av samtykkekompetanse som skal bidra til en strukturert dialog med pasienten. Verktøyene legger som regel vekt på følgende fire områder, som ofte forkortes FARV:

Et eksempel på et enkelt verktøy for vurdering av samtykkekompetanse er Aid to Capacity Evaluation (ACE) – hjelpemiddel for vurdering av beslutningskompetanse.

  • evnen til å Forstå informasjon som er relevant for beslutning om helsehjelp
  • evnen til å Anerkjenne informasjonen i sin egen situasjon, spesielt knyttet til egen lidelse og mulige konsekvenser av de ulike behandlingsalternativene
  • evnen til å Resonnere med relevant informasjon i en avveining av de ulike behandlingsalternativene
  • evnen til å uttrykke et Valg

Rundskrivet viser også til aktuelle spørsmål som kan være til hjelp i vurderingen. Kommer helsepersonellet frem til at pasienten mangler samtykkekompetanse, skal dette begrunnes og dokumenteres i pasientjournalen.  I begrunnelsen må det komme tydelig frem hvordan man kom frem til avgjørelsen rundt samtykkekompetanse. Dette er viktig  også med tanke på en eventuell klage.

Helsehjelp til pasienter som ikke har samtykkekompetanse
Ved ytelse av helsehjelp til pasienter over 18 år som mangler samtykkekompetanse, må helsepersonellet skille mellom pasienter som motsetter seg somatisk helsehjelp, og pasienter som ikke gjør det.

  • Pasient- og brukerrettighetsloven § 4–6 åpner for å yte somatisk helsehjelp til personer over 18 år som ikke har samtykkekompetanse, og som ikke motsetter seg helsehjelpen. Det skilles i bestemmelsen mellom tiltak av lite inngripende karakter og helsehjelp som innebærer et alvorlig inngrep for pasienten. I rundskrivet til pasient- og brukerrettighetsloven kan du lese mer om skillet mellom lite inngripende tiltak og alvorlige inngrep.
  • Pasient- og brukerettighetsloven § 4–6 a åpner for at helse- og omsorgstjenesten kan treffe vedtak om bruk av varslings- og lokaliseringsteknologi, for eksempel fallalarmer og GPS, som ledd i helse- og omsorgstjenester til pasienter og brukere over 18 år som ikke har samtykkekompetanse, og som ikke motsetter seg tiltaket. Bruk av medisinsk teknisk utstyr for varsling, som hjerteovervåkning og epilepsialarm, reguleres av § 4–6.
  • I tilfeller der en pasient ikke er samtykkekompetent og motsetter seg nødvendig helsehjelp, kan det på strenge vilkår ytes somatisk helsehjelp mot personens vilje etter reglene i pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4A når en unnlatelse av å gi helsehjelp kan føre til vesentlig helseskade for pasienten.

Retten til informasjon

Pasienter har rett til tilpasset informasjon som er nødvendig for å få innsikt i egen helsetilstand og innholdet i helsehjelpen, inkludert informasjon om mulige risikoer og bivirkninger. Informasjon er en forutsetning for at pasienten skal kunne ivareta egne interesser ved å samtykke til helsehjelp eller velge bort et behandlingstilbud, og til å medvirke ved gjennomføring av helsehjelpen. Informasjon er også viktig for at pasienten kan forberede seg på en eventuell sykdomsutvikling, informere sine nærmeste eller på annen måte innrette livet sitt slik han eller hun selv ønsker.

Brukere av andre helse- og omsorgstjenester enn helsehjelp skal ha den informasjonen som er nødvendig for å få tilstrekkelig innsikt i tjenestetilbudet, og for å kunne ivareta sine rettigheter, for eksempel retten til medvirkning.

Illustrasjonsfoto. På tur.

Retten til medvirkning

Tilpasset informasjon er en forutsetning for at pasienter og brukere skal kunne utøve sin rett til å medvirke ved utforming og gjennomføring av helse- og omsorgstjenester. Hensikten med medvirkningsretten er at den enkelte får tilpassede tjenester og mest mulig kontroll over og innflytelse over eget liv ved å få mulighet til å medvirke til hva som skal gjøres, og på hvilken måte. Pasienten eller brukeren bestemmer selv hvor mye han eller hun ønsker å medvirke. Retten til medvirkning kan du lese mer om her i Veiviseren, under forutsetningen «brukermedvirkning».

Retten til innsyn i pasientjournal

Pasienten har som hovedregel rett til innsyn i egen journal. Dersom pasienten åpenbart ikke kan ivareta sine interesser, for eksempel som følge av demens, har hans eller hennes nærmeste pårørende rett på innsyn i pasientjournalen på lik linje med pasienten selv.

5. Rettigheter for nærmeste pårørende

Hvem er pårørende og nærmeste pårørende?

En pasient eller bruker kan ha flere pårørende, men det er hans eller hennes nærmeste pårørende som har selvstendige rettigheter etter pasient- og brukerrettighetsloven. Nærmeste pårørende kan  blant annet ha rett til informasjon, medvirkning og innsyn i pasientjournalen. Det er derfor viktig å avklare hvem som er pasientens eller brukerens nærmeste pårørende.

Pasienten eller brukeren bestemmer i utgangspunktet selv hvem som er nærmeste pårørende. De fleste har ektefelle, partner, voksne barn eller foreldre, men det kan også være en venn eller en nabo. Personen kan også velge å ha flere som nærmeste pårørende, og kan når som helst endre valget.

Ikke alle er i stand til å oppgi hvem de ønsker som nærmeste pårørende. Pasient- og brukerrettighetsloven bestemmer at den nærmeste pårørende da skal være den som i størst utstrekning har varig og løpende kontakt med personen, med utgangspunkt i denne rekkefølgen:

  1. ektefelle, partner eller samboer
  2. barn over 18 år
  3. foreldre eller andre med foreldreansvar
  4. søsken over 18 år
  5. besteforeldre
  6. andre familiemedlemmer som står personen nær
  7. verge eller fremtidsfullmektig

I de fleste tilfeller innebærer dette at ektefelle, samboer eller partner er nærmeste pårørende, med mindre andre i større utstrekning har varig og løpende kontakt med pasienten eller brukeren. Du kan lese mer om pårørende i Helsedirektoratets pårørendeveileder.

Nærmeste pårørende
Det er frivillig å ha rollen som nærmeste pårørende. Pårørende har ingen omsorgsplikt for voksne personer over 18 år. Pårørende er ofte en uvurderlig ressurs og en viktig støtte, både for personen med demens og for helse- og omsorgstjenesten, men har ingen plikt til å hjelpe eller gi omsorg til personen med demens. Hvis personen med demens ikke har pårørende eller de ikke ønsker å påta seg rollen som nærmeste pårørende, må helse- og omsorgspersonellet ta kontakt med statsforvalteren og be om veiledning.

Retten til informasjon og medvirkning

Nærmeste pårørende kan spille en viktig rolle for å ivareta pasienten eller brukerens interesser i møte med helse- og omsorgstjenesten . Nærmeste pårørende har derfor egne rettigheter etter pasient- og brukerrettighetsloven. Rettighetene gjelder både i spesialisthelsetjenesten og i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Jo mindre pasienten eller brukeren kan ivareta egne interesser, desto flere rettigheter har nærmeste pårørende.

Nærmeste pårørende har rett til informasjon hvis  pasienten eller brukeren samtykker til det. Da skal  nærmeste pårørende få informasjon om pasientens helsetilstand og innholdet i helsehjelpen, for eksempel om diagnose, aktuelle behandlinger og eventuelt om at behandling avsluttes. Pasienten eller brukeren kan  bestemme at bare visse opplysninger skal gis videre til nærmeste pårørende.

Nærmeste pårørende har også rett på informasjon hvis  forholdene tilsier det. Det vil si i situasjoner der det ikke er mulig å få pasienten eller brukerens samtykke på grunn av bevisstløshet eller psykiske forstyrrelser av mer eller mindre forbigående art.

Er pasienten eller brukeren åpenbart ute av stand til å ivareta egne interesser, har nærmeste pårørende rett på informasjon på lik linje med pasienten eller brukeren selv. Nærmeste pårørende trer da inn i personens rettigheter samtidig som han eller hun selv skal informeres så langt det er mulig. Nærmeste pårørende har i slike tilfeller også rett til å medvirke sammen medpasienten eller brukeren. Helse- og omsorgspersonellet bør bruke tid og sikre god dialog med nærmeste pårørende. Gjennom sin kjennskap til pasienten eller brukeren kan nærmeste pårørende si noe om hva personen hadde ønsket, og fortelle om personens tidligere erfaringer med undersøkelser og behandling.

Nærmeste pårørende har rett til å uttale seg om helsehjelp hvis pasienten ikke er samtykkekompetent. I slike tilfeller må helsepersonellet ta avgjørelsen om helsehjelp basert på hva som er forsvarlig og hva de antar pasienten ville ønsket. Dreier seg selv om et alvorlig inngrep, som en operasjon eller behandling med legemidler som har alvorlig bivirkninger, skal personellet rådføre seg med nærmeste pårørende om hva de tror pasienten ville ha ønsket.  Det bør legges vekt på nærmeste pårørendes vurderinger, men det er helsepersonellet som tar den endelige avgjørelsen om hvilken helsehjelp som skal gis til pasienten i slike tilfeller.

Illustrasjonsfoto. Par som sitter på en benk.

Pårørende med særlig tyngende omsorgsarbeid

Alle kommuner skal tilby pårørendestøtte til personer med særlig tyngende omsorgsarbeid, blant annet i form av opplæring og veiledning, avlastningstiltak og omsorgsstønad. Det er pårørendes behov som avgjør om han eller hun har rett til å få pårørendestøtte. Når kommunen vurderer hva som er særlig tyngende omsorgsarbeid, skal kommunen blant annet legge vekt på omfanget og varigheten av omsorgsoppgavene og den fysiske og psykiske belastningen av arbeidet. Kommunen skal også legge vekt på om den pårørende har inntektstap som følge av omsorgen.
Personer med særlig tyngende omsorgsarbeid kan kreve at kommunen​ treffer vedtak om at det skal settes i verk tiltak for å lette omsorgsbyrden og hva tiltakene i tilfelle skal bestå i.

Informasjon fra pårørende

Pårørende har ofte informasjon om pasienten som er nyttig for helsepersonellet, for eksempel om pasientens vaner og funksjonsnivå. Informasjon fra pårørende om pasienten, kan være relevante og nødvendige opplysninger som helsepersonell har en plikt til å journalføre. Pårørende bør innledningsvis i en samtale opplyses om journalføringsplikten, og at opplysningene som gis, nedtegnes i pasientens journal. De bør da opplyses om at alle i utgangspunktet har rett til å se sin egen journal, inkludert opplysninger fra de pårørende. Unntaksvis kan pasienten nektes innsyn i egen journal. Det kan være aktuelt hvis det er klart uttilrådelig av hensyn til de pårørende at pasienten ser opplysningene.

6. Klage

Pasienter og brukere har rett til å klage. De kan sende inn en rettighetsklage eller be statsforvalteren opprette en tilsynssak. Pårørende kan også ha rett til å klage.

Rettighetsklage

Pasienten eller brukeren kan klage hvis han eller hun mener å ikke ha fått oppfylt rettighetene sine eller ikke har fått de helse- og omsorgstjenestene han eller hun har krav på. Det kan for eksempel være hvis personen har fått avslag på en søknad om helse- og omsorgstjenester eller ikke har fått nødvendig informasjon og oppfølging. Klagen sendes først til den som har fattet vedtaket, for eksempel kommunen, eller stedet personen klager på, for eksempel legekontoret eller sykehuset. Blir ikke klagen tatt til følge, sender kommunen, legekontoret eller sykehuset klagen videre til behandling hos statsforvalteren. 
Klagen kan fremmes av pasienten eller brukeren selv, eller av hans eller hennes representant. Representanten må som regel ha en fullmakt for å klage på vegne av personen. Nærmeste pårørende kan klage hvis de mener deres rettigheter som nærmeste pårørende er brutt.

helsenorge.no kan du lese mer om hvordan du sender inn en rettighetsklage.

Be om tilsynssak

Pasienter eller brukere som mener helse- og omsorgspersonell, kommunen eller spesialisthelsetjenesten ikke har overholdt pliktene sine, kan be statsforvalteren opprette en tilsynssak. Det kan for eksempel være aktuelt der pasienten eller brukeren mener helse- og omsorgspersonell ikke har gitt forsvarlig helsehjelp eller har brutt taushetsplikten sin, eller at hjelpen han eller hun har fått fra kommunen eller sykehuset ikke har vært forsvarlig. Klagen sendes da direkte til statsforvalteren som vurderer om det skal opprettes en tilsynssak. Pasienten eller brukeren skal få uttale seg underveis og bli informert om hva statsforvalteren har konkludert med i saken.

Nærmeste pårørende til pasient eller bruker over 18 år uten samtykkekompetanse kan også sende inn en slik klage.

Les mer om hvordan be om en tilsynssak på helsenorge.no.

Privatpersoner kan ta kontakt med pasient- og brukerombudet dersom de har erfaringer eller opplevelser som de ønsker å ta opp. Der kan de få bistand til å formulere og videreformidle spørsmål eller klage til rett instans. Helse- og omsorgspersonell kan også søke råd hos pasient- og brukerombudet.

Publisert: 9. juli 2021
Oppdatert: 16. november 2023